Horisont i sør

Så var man altså tilbake

Jeg starter på dette innlegget klokka 02:48. Det er julaften, og jeg er på nattevakt. Jeg har akkurat innrapportert siste observasjon, har gått første brannrunde og siden det er natt til fredag skal jeg straks til å vaske Radioen og omkringliggende arealer.

Nå er det utrolig nok ikke slik at jeg bare plutselig har materialisert meg på Bjørnøya natt til julaften, så jeg kan vel spole litt tilbake.

Jeg hopper over diverse fram og tilbake med avreisedato og kurs jeg sluntra unna med bakgrunn i omfattende manflu og slikt, og begynner med reisa oppover.

Mandag 29. november forlot jeg hus, pus og kone med tungt hjerte og klump i halsen. Forutsetningene for dette oppholdet er vesentlig annerledes enn forrige runde, så jeg var (og er) spent på hvordan det skulle bli. På Værnes var jeg ikke helt overbevist om at det var Verdens Beste Idé, men jeg endte med å trø gjennom sikkerhetskontrollen.
Fly til Tromsø. Det vil si; først fly til Oslo, så til Tromsø. Så var det dette med forsinkelser da. Flyet var såpass forsinka at jeg selvsagt ikke rakk flyet videre. SAS var vennlige nok til ikke å booke meg om til neste, men det som gikk enda senere. Dermed hadde jeg flere timer med kos på OSL. For første gang noen sinne bestemte jeg meg for å sjekke ut SAS Lounge. Har mange ganger hatt adgang der, men ikke helt sett nødvendigheta av det. Til nå. Mat og øl. Aldeles uten noen kostnad. Du verden. Hakket bedre enn å sitte ved en eller annen overfylt gate og vente, det må jeg medgi.

Uansett, jeg kom meg på flyet, som også ble en time forsinka eller noe sånt, og landa på Langnes en eller annen gang på kvelden. Om lag sånn derre 8,5 timer etter at jeg dro hjemmefra. Ble møtt av Kjæmpesøster og befrakta ut til vakre Skulsfjord.

Etter et noe kort opphold der, gikk så ferden inn til Tromsø og hotellet. Dagen før jeg skulle møte de andre; mine skipskamerater for det neste halvåret. Som forrige gang kjente jeg ingen av de andre. Dog var det opptil flere navn man dro kjensel på, all den tid man tross alt man til stadighet holder et øye (jeg kan vanskelig holde flere, forsåvidt) med hvem som er der (her) oppe. Også gjengen som skulle til Hopen for vinteren var å møte nede i kjelleren på Vervarslinga, sammen med andre kjente fjes. Noen mer kjente enn andre.

Etter div om sikkerhet, isbjørn, førstehjelp og andre nødvendigheter over et par dager, var planen å reise ned til Sortland etter endt kurs torsdag 2. desember. Deretter slenge seg med KV Harstad derfra og opp til Det Forjettede Land. Nå har det seg slik at Kystvakta er Kystvakta, så de hadde plutselig funnet ut at de muligens måtte svinge innom Tromsø, siden de skulle få forsyninger der. Dermed snøt de oss for turen ned til Sortland, og vi måtte bli i Tromsø til lørdag morra, for å borde der. For min del medførte det blant annet et svært hyggelig gjensyn med ei vaskeekte Namdalstaus som jeg ikke hadde hatt gleden av å se på en hel del år. Bonus!

Lørdag morra kom, vi sjekka ut av hotellet og dro til kaia. Det vil si, jeg glemte å sjekke ut, så det måtte jeg få Hr Ishavskonsulenten til å gjøre for meg. Den trofaste leser av dette aktuelle nyhetsmedium vil nok dra kjensel på navnet Runegutt, og det er denne mannsperson som nå trakterer rollen som ishavskonsulent. Dermed er ikke terskelen for masing fra min side nevneverdig høy. Den er vel strengt tatt ikke-eksisterende. Svært praktisk.

KV Harstad kasta loss, og vi var på tur. ETA Bjørnøya ble sagt å være «rundt lunsj søndag». Ikke veldig mye nevneverdig skjedde ombord, egentlig. Undertegnede, førstekokken og chiefen ble tildelt lugar. På fartøyets treningsrom. Dette måtte jeg ta som et hint, og tok faktisk ei økt på ei av tredemøllene på lugaren. For trimmen sin del er det enda mer praktisk å ha treningsrom på soverommet enn det er å ha det ute på låven. I andre henseender kanskje ikke like praktisk.
Velvel.
Det ble litt sjøgang på turen opp, selvsagt, og vi ble en anelse forsinka. Mengden vær tok seg opp, og det var ikke bare enkelt å forlate skuta. Etter en god del venting, fikk vi endelig klatra ombord i en Sjøbjørn og ble vinsja ned til vannet. På kaia stod deler av sommerbesetninga klare, med traktor, kran og beherska humør. Sondeleder og besetningas sjuende far, Ragnar, hoppa i land før meg. Da jeg skulle til å gå fram, ropte ansvarshavende at vi måtte holde oss fast. På tross av at jeg ikke er overbegeistra for autoriteter, kom jeg til at dette muligens kunne være et godt råd, og gjorde som foreslått. Sekundet etterpå kom det ei ganske brukbar bølge inn fra sida, og kasta oss 90 grader rundt. Horisontalt da, riktignok, og ikke vertikalt. Heldigvis. Det kom enda ei slik bølge før jeg fikk stavra meg opp på kaia, med god hjelp av Håvard fra sommerbesetninga. Klokka 16:00 hadde jeg fast grunn under føttene.
Resten av lossinga ble utsatt til dagen etter på grunn av forholdene.

Det ble et relativt kort, men hyggelig møte med avtroppende besetning. For min del var det temmelig mye nytt å sette seg inn i, men jeg rakk også et glass eller to med deler av sommerbesetninga. Til slutt var det bare meg og stuerten igjen, og gleden var ganske stor da vi var enige om at Judas Priest og Slayer var flott akkompagnement til det siste glasset.
Litt trang i hjelmen ble man dagen introdusert for det nyeste på teknologifronten her oppe, Autosonden. En kontainer med robot og alskens greier som sender opp ballonger med sonder på. Akkurat som oss, bare annerledes. Det sendes fortsatt fire sonder i døgnet i vinterhalvåret, men nå tar altså denne Autosonden seg av tre av dem. Enkelte er litt skuffa over det, jeg ikke så mye. I alle fall ikke som det er nå, med stiv kuling.

Etter en rekordkort overlapp (på om lag 25,5 timer) var øya vår. Da var det på tide å sette seg inn i både saker og ting, og det er nok av begge deler. Det har skjedd en god del endringer på Teknikerfronten, og det er utrolig nok langt færre kommunikasjonsgreier som baserer seg på radiorør. Så jeg kan fortsatt ikke – etter nesten tre uker – påberope meg å ha den fulle og hele oversikten. Men den kommer.

Det mest oppsiktsvekkende for min del, er at utstyret til Kystradioen ikke lenger utgjør fire kvadratmeter med rackhyller inneholdende utstyr fra 1967, som blir fjernstyrt via en EDB-kompjuter fra 1995. Utstyret deres fyller nå bare et halvt rack. Ditto sjokkerende er det at dette utstyret, sammen med det aller meste av annet kommunikasjonsutstyr ikke lenger står og suser i samme rom som det jeg sitter i nå, men det har blitt bygd inn! Så nå kan man sitte på vakt og kose seg med lyden av generatorene!

Første «tur» ble gjennomført 9. desember og gikk til Midtpunktet. Der står den høyeste masta, som vel er 97 meter høy, og ved den et lite hus med diverse kommunikasjonsutstyr. Turen gikk dit, i første rekke for å se hva som finnes der nå, og om det eventuelt var noe som burde eller måtte gjøres der. Med unntak av at utelampene på hytta var mørke, så det meste ut til å være i orden. På turen hjem, kom jeg på at jeg kunne ta en titt på Junkeren – tysk flyvrak fra andre verdenskrig. Dette var helt dekka av snø under hele forrige opphold, så jeg hadde aldri sett det før. Ikke at det er grisespektakulært da, men greit å ha sett på det. Innså at jeg burde ha tatt turen innom der på vei til Midtpunktet i stedet, siden det da var antydning til lys, og det nok hadde vært litt bedre vilkår for fotografering.

Gutan
Ble veldig glad for at navneskiltene til mine to henfarne venner er hengt opp i hangaren.
Litt mer dagslys
Dagslys borti der
Midtpunktet
Midtpunktet
Restaurant Midtpunktet
Blir man værfast på Midtpunktet, kan man komme til den kulinariske himmelen
Junkeren
Motor fra flyvraket ved stasjonen
Stasjonen
Greit å komme hjem til dette

Dagen etter gikk jeg til Nordpunktet, i samme ærend, og da fikk jeg selskap av Connie, som er førstereis metfullmektig, samt de to bikkjene som er her nå. Laban, som var lillegutt og villstyring ved forrige opphold, er nå eldstemann. 9,5 år og litt stiv i travet. Jeg synes fortsatt at det er litt rart at han har blitt en gammel gutt. Hans makker heter Yukon, også en Alaska Husky, og noe mer vilter. Yukon virker å være en fin gutt og jeg ser fram til å bli bedre kjent med ham.
Anyhoe, det meste så også greit ut på Nordpunktet, med unntak av at det står en god del skrot som må fjernes der. Og at ei av utelampene må byttes. Fikk et fint gnistregn i sikringsskapet da jeg skulle slå på kursen igjen, så det er nok noe fukt i systemet.
Hvis det er lov å si.

På hele turen ble vi utsatte for omtrent vindstille, noe som føltes litt rart. Men stasjonen så ganske fin ut da vi nærma oss den.

Nå begynner dette å bli ganske langt og, etter min mening kjedelig, men jeg må vel nesten fullføre denne epistelen. Sukk.

Skalviseee, hva har ellers skjedd? Det ble visst avholdt et julebord, men siden det skjedde på kveld før jeg skulle på nattevakt, avstod jeg fra den slags utskeielser. Så om det var noen som fikk seg en på trynet, noen som lå med hverandre, noen som spydde på andre og hvem som dreit seg ut i taxien hjem, vet jeg ikkeno om.

Så ble det litt action ei natt. Det vil si, jeg sov min sårt tiltrengte skjønnhetssøvn (ligger noen år bakpå der fortsatt), men jeg ble litt overraska over å se ukjente fjes på stasjonen på morran. Det viste seg at det var noe med en frysetråler og en ammoniakktank som ikke var så tett som den burde ha vært, etc. Ni pax ble evakuerte til Bjørnøya av Kystvakta. Tilfeldighetene skal ha det til at vi faktisk har en utdanna sykepleier i rekkene, så hun fikk dratt fram sine fastlandsskills til gangs. Vi fikk ned legehelikopter fra Longyearbyen og det ble foretatt undersøkelser på samtlige ni. To av dem ble tatt med til Longyearbyen Sykehus for observasjon, men ble utskrevet senere samme dag. Resterende sju ble, med varierende entusiasme befrakta ut til tråleren, som satte fart i retning Tromsø for å utrede materielle skader. Det var noen smått hektiske timer, spesielt for de som faktisk ble vekka på natta, men alt i alt gjorde vi til sammen en eksemplarisk jobb, og kunne klappe oss sjøl på hverandres og egne skuldre.

Sondeleder og ishavsveteran Ragnar fra Dovre hadde bursdag 16. desember, og denne ble selvsagt feira. Kanskje ikke voldsomt mye brask og/eller bram (hva nå enn det er), men det ble i alle fall en riktig så hyggelig kveld.

Hans Olaf
Noen har et langt nærmere forhold til steiner enn andre.
Farvel helikopter
Sjæfen og metfullmektig Connie (for anledningen i en kledelig kjeledress) venter på at legehelikopteret skal vende nesa nordover.
Nakenbaderforeninga si badstue
Badstua i Herwighamna
Bursdagsbarnet
Bursdagsbarnet får sitte på sjæfsplassen, og blir godt passa på av De Kongelige.
Catalinapropell
Minnesmerket etter postflyulykka i 1954. Fotobombet av månen.

Jeg starta igjen med «ikke sove i det hele tatt mellom vakter», og som følger av det, ble jeg forkjøla. Noe som fortsatt sitter litt i. Jeg gikk på ny vaktrunde på morgenen lillejulaften, og i skrivende stund (nå har klokka blitt 04:50), har jeg vært våken i om lag et døgn. Som om ikke det var nok med at de valgte å legge julebordet til en tidspunkt som passa meg ganske dårlig, har de også valgt å legge julaften til en slik dag. Nå er det en drøy time igjen av morravakta, og så er det 12 timer til jeg skal på kveldsvakt. Jeg har et ørlite håp om noe søvn etter at jeg går av, men jeg har ingen planer om å gå glipp av en av de aller fineste tradisjonene her oppe; julegrøten i Hammerfesthuset. Denne bygningen har jeg beskrevet tidligere i denne nettavisa, men det er altså det eldste huset på hele Svalbard, oppført i 1822. Lafta og greier. Fine rammer for grøt. Så selv om jeg eeegentlig burde sove så mye det lar seg gjøre, vil jeg gjerne ha med meg dette. Så får man se hvorledes det blir.

De siste dagene har vi fått juleværet; jeg registrerte vindkast opp i full storm styrke på morravakta. Legg til snøbyger, snøfokk og 10-13 minusgrader, så får du deilige forhold for å gå ut og observere. I skrivende stund har vi bare liten kuling (som lukter litt på en stiv en (om det er lov å si)), så det er fortsatt litt synd på en når man må ut og se på været. Er jeg riktig heldig, holder vind og vær seg på et niveau som utelukker hyttetur også kommende fritørn. Jeg hadde nemlig opprinnelig planer om å få til en hyttetur før jul, men disse planene ble godt torpederte av manflu og labert vær.

Nå er jeg ferdig med å skrive for denne gang, tror jeg. Siden disken med alle bildene jeg har tatt så langt ikke er samlokalisert med meg, får jeg gjøre ferdig og publisere posten på et senere tidspunkt.

Sannelig ble det første juledag, gitt! Ikke voldsomt mye har skjedd siden sist da. Jeg sov, var nede i Hammerfesthuset og bespiste grøt sammen med resten av besetninga, gikk på vakt, spiste middag, ble avløst av Sjæfen halvveis i vakta siden «hun likevel skulle gå nattevakt og dermed ikke kunne ta seg en akevitt». Argumentet med at det var helt meningsløst at vi begge skulle være totalavholdne kjøpte jeg, og takka pent. Takka i alle fall. Så ble det gaverunder, før man ble sittende ut i de såkalte små timer sammen med førstekokk Kjell og metfullmektig Kine. Tida før vakt ble brukt til måling av badetemperatur og manuelt slipp av sonde.

I ettermiddag har jeg brukt mye av tida på vakta til å lete etter bilder til bruk her. Jeg innser at jeg nok må lære meg kameraet som min gode venn Erlend lånte meg. Det er ikke SÅ imponerende å ta bilder helt ute av fokus når man bruker autofokus …

Velvel, det får duge for denne gangen. Prekas!

1 kommentar til “Så var man altså tilbake

  1. Hei Bjarne!
    Takker for artig lesing og kjempefine bilder. Takk for at du minner oss på bloggen din på Facebook! Det ser hærlig ut med skikkelig vær, og jeg savner perioden jeg hadde der oppe.

    Btw: Sønnen min skryter fortsatt over at jeg (nesten) har vært på Nordpolen 8)

    Mvh Kenneth (tidl) Saur

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.