Andre oppsamlingspost

Jø og fyse, det har altså gått hele fjortendager siden siste post, og jeg synes egentlig ikke jeg har veldig mye å skrive hjem om denne gangen heller. Dog har det nok skjedd litt; jeg er vel mest bare ikke 100% komfortabel med tanken på å skrive om hver minste lille ting som skjer i livet mitt. Uforståelig at det kan være av interesse, men siden jeg først og fremst skriver denne bloggen for meg sjøl, så kan det jo være det samme. Dette er dokumentarisk sosialrealisme så det holder. Dog er samfunnet handlinga utspiller seg i, derimot, er kanskje noget spesielt.
Jeg blir uansett nødt til å bla gjennom bildesamlinga for å se hva jeg har gjort siden sist; se hva som har hendt. Noe husker jeg jo utrolig nok uten dette også, men jeg er jo så fordømt opptatt av kronologien i alt i hele verden. Så da må man ty til de metoder man har for å kunne presentere ting på riktig måte.

Åttende januar ville Elvis ha fylt 79 år. Det ble selvsagt markert. Det starta med at Kirsti syntes at hun måtte spandere et glass vin på meg i anledning dagen. Gærningen slengte seg med, og vips – bursdagsfest! Det ble spilt Elvis i timesvis, og man nøt alskens deiligheter. Rødvin, hvitvin, musserende, portvin og irish coffee er vel det jeg kommer på sånn i farta. Muligens er det overflødig å si at niende januar ikke ble en festdag på samme måte. Dog var det aldri hensikten heller. Standarden er satt – satser på avspasering 9. januar neste år. 80-årsdagen blir drøy å komme gjennom.

Så artsy! Medbragt telysholder, såklart.
Så artsy! Medbragt telysholder, såklart.
Mikael er særdeles ivrig på sableringa ...
Mikael er særdeles ivrig på sableringa …

Så gikk det ei stund uten nevneverdigheter. Det vil si; ikke helt. Mørketidssøvnproblemene dukket opp for fullt.
Det er kanskje ikke veldig rart at man døgnet snus litt på hodet i mørketida, og særlig når man jobber skift. Når det i tillegg er slik at man ikke i nevneverdig grad trenger å forholde seg til hvordan og når resten av verden fungerer, blir det litt rart. Dog synes jeg selv at jeg tok kaka. Jeg kunne gå 30 timer våken, sove et par timer, for så gå på et nytt døgn. Dette var slitsomt nok, og vedvarte ei stund. Det hadde vært litt ille før dette, men det ble helt krise. Dysfunksjonell som få. Hadde nok med å komme gjennom vaktene. Dog hadde de fleste andre lignende opplevelser. Ei natt tror jeg vi var fem eller seks våkne som enten jobba, så TV, spiste eller trente sånn rundt halv fire på morran … Her om dagen stakk jeg på treningsrommet i firetida. Altså 0400. Etter en time dukker Tomas opp. Så går det kanskje et kvarter, så dukker Karinella opp. Litt spesielt er det vel at 1/3 av hele befolkninga befinner seg på treningsrommet klokka 0530 en helt vanlig mandag. Sånn er det her, altså.
Det skal sies at jeg har blitt langt flinkere til å sove igjen. Riktignok er ikke døgnet helt på stell, men jeg får i det minste tilstrekkelig med søvn. Det er egentlig alt jeg ber om. I alle fall hva søvn angår.

Sånt lys har vi mye av; fint!
Sånt lys har vi mye av; fint!

Av det mer kuriøse slaget – vi har vært ute av stand til å måle badetemperaturen en periode. Reservemåleapparatet blåste på hav, og ikke lenge etter ble vi strømløse på det andre apparatet. I utgangspunktet ikke et problem, all den tid det bare er å bytte batterier, men det viste seg at det var to typer batterier i den. Og den ene typen (den ikke uvanlige CR2032) hadde vi ikke her. Så med neste forsyningsbåt (som forhåpentligvis kommer om et par uker) får vi både nytt måleapparat OG en håndfull CR2032-batterier. Da kan vi atter igjen daglig innrapportere badetemperaturer fra Herwighamna!

16. januar ble det omsider klart for årets første fisketur! Opp på mesaninet for å spa fram et par ekstra pilkestikker (Gærningen hadde jo på dette tidspunkt allerede flere turer), sjekke at blinkene var ok, bytte kroker, kle på seg noe varmt, dra med seg ei bikkje og så traske avgårde. Laksvatnet var det naturlige valget av fiskevann. Naturlig, fordi det er det nærmeste med en viss størrelse. I tillegg ligger det rett ved Midtpunktet (forklares sikkert en eller annen gang senere), hvor vi har isbor stående.
Det skal sies at Mikael (aka Gærningen) allerede hadde ei røye på småpene 1,34kg på samvittigheten, og det var noen forventninger. Om ikke enorme. Velvel, det ble ikke noe fisk. Ikke i nærheta heller. Også ble det surt og kaldt og sånt. Så drøye to timer fikk klare seg. Uansett fint å ha gjennomført den første av – forhåpentligvis mange – fisketurer!

Mikael og Nanuk på Laksvatnet.
Mikael og Nanuk på Laksvatnet.
Mikael og Nanuk på Laksvatnet. Misery i bakgrunnen.
Mikael og Nanuk på Laksvatnet. Misery i bakgrunnen.
Nanuk er relativt flyktig.
Nanuk er relativt flyktig.

Man merker forøvrig med STOR glede at dagene stadig blir lysere. Det vil si – når hele himmelen ikke er dekket av skyer, så har vi endel timer med en form for lys. Tildels ganske fint også! Den offisielle soldagen her oppe er 8. februar, men vi merker godt at det nærmer seg. Forhåpentligvis vil variablene Lys, Vind, Fridag og Søvnstatus ha sammenfallende fine verdier, slik at det blir hyttetur snart!

Eg har sett lyset. 20. januar kl 09:41
Eg har sett lyset. 20. januar kl 09:41

Hm, ja, det var sant. Vi har jo hatt filmfestival her! Den andre årlige BØFF – Bjørnøya Filmfestival gikk av stabelen denne uka. Åpningsfæst på onsdag og visning av Bear Island sto på tapeten. Popcorn og øl ble utdelt, i tillegg til crewpass, og stemninga var god. At filmen var av tvilsom kvalitet la på ingen som helst måte noen demper på stemninga. Slag i slag gikk det, og festivalen ble avslutta med brask og dram lørdag kveld. Den største overraskelsa underveis, var at KV Nordkapp la seg til rett uttafor døra her. Det er slett ikke uvanlig at det ligger båter her i le og/eller ly. Både russere og nordmenn laster om og det har vært bra trafikk i det siste. Hyggelig var det at vi ble invitert på middag og omvisning ombord! Undertegnede hadde beklageligvis ikke anledning til å delta – måtte prioritere søvn før nattevakt, men kvitterte i alle fall med å invitere på filmfestival.
Så historiens første «eksterne» stilte altså på BØFF! Dette er intet mindre enn oppsiktsvekkende. Riktignok var det «bare» tre av mannskapet som kunne/ville stille til visning av The Thing på gammelradioen, men disse fikk nok uansett ei opplevelse de sent vil glemme. Svært hyggelig med besøk er det jo alltid!

Festivaldag tre.
Festivaldag tre.
Festivaldag fire.
Festivaldag fire.
De eksklusive Crew-pass
De eksklusive Crew-pass
Våre venner i kystvakta hilser på.
Våre venner i kystvakta hilser på.

Avslutter med et bilde fra klokka 09:18 i dag. Æ har trua!

Fint på morran i dag!
Fint på morran i dag!

Folkeopplysning: Bjørnøy-blakka

Jeg anser det såklart som min oppgave å også bedrive folkeopplysning i tillegg til å pjatte om tull og/eller tøys jeg/vi driver med her oppe. Ambisjonen i postende stund er å lage flere faktainnlegg om denne lille øya i ishavet, men det er ikke dermed sagt at det faktisk blir slik… Det er en rekke ting å skrive om fra øyas 418-årige historie. Tunheim, for eksempel, er en nedlagt gruveby som fortjener litt mer oppmerksomhet.  Etc.

Uansett:
Bjørnøy-blakka.

I tillegg til at denne dama er den som har flest overvintringer på øya (22 stk i årene 1917-1941), må hun vel også kunne sies å sannsynligvis kunne være den mest spesielle av alle tilflytterne.

Favorittplassen - ved kjøkkenvinduet på Tunheim. 1939.
Favorittplassen – ved kjøkkenvinduet på Tunheim. 1939.

Blakka var urnorsk som få; blond(-ish), knudrete, hardfør og omgjengelig. En vaskeekte  fjording og etter hvert en virkelig ishavslegende.

I 1917 kom hun altså flyttende til Tunheim, som var en travel liten gruveby (kullprisene var relativt stive under krigen), hvor hennes hovedoppgave var å dra kullvognene fra Tunheim og til lastehavnen. I første omgang ble ikke oppholdet hennes veldig langt – hun ble sendt ned til fastlandet med resten av mannskapet da kulldrifta tok slutt, men ble sendt opp igjen etter hvert, for å tjenestegjøre på den meteorologiske stasjonen som hadde blitt oppretta i 1918.

Blakka tålte klimaet godt; hun anla faktisk et ragg som var så langt som på en bjørn. Hun foretrakk å gå ute året rundt, og hver vår kunne de andre overvintrerne på stasjonen strigle av henne et par sekker med ragg. Det var kun når det stormet som verst at hun (motvillig) trakk inn i stallen sin.

Det er et velkjent faktum at det ikke er all verdens frodig flora i arktis; i alle fall ikke på den måten vi folkelig forbinder med begrepet «frodig».  Det var altså relativt lite gress å finne på øya, og man la sjelden to pinner i kors for å imøtekomme en vegetarianers ønsker og behov i ishavet på den tida. Dette var åpenbart ikke noe problem for Blakka; hun utviklet en uvanlig sans for et alternativt kosthold. Hun pleide å være med på røyefiske og så snart den første fisken var oppe, begynte hun å humre og sparke. Dette betød simpelthen at hun forventa umiddelbar servering av fangsten. Dog stoppa det på ingen som helst måte der.

Blakka kunne sette til livs egg, hun kunne ete hele fugler (inklusive nebb og fjærpryd), reveskrotter, sel, hval og – favoritten – isbjørn. Helge Ingstad beskriver følgende i  Landet med de kalde kyster:
«Når en isbjørn var skutt, var Blakka meget fornøyd og trakk villig fangsten hjem, for skrotten fikk den jo».

Dog var det visstnok ikke alltid hun var like glad i å ta i et tak; hun kunne være passe humørsjuk (eller lat?) til tider. Hun kunne plutselig forsvinne dersom hun været at arbeid var i emning, og da var det umulig å få fatt i henne før det ble lokket med godbiter. Når hun først var spent for vognen eller sleden, jobba hun som bare det. Det blir antydet at dette var fordi hun visste at hun ville få godbiter igjen når hun var ferdig, og dermed var det om å gjøre å bli  ferdig så fort som mulig …

En god venn og - tidvis - et arbeidsjern. Her med Fritz Øien på ryggen. Ca 1931
En god venn og – tidvis – et arbeidsjern. Her med Fritz Øien på ryggen. Ca 1931

Ved en anledning holdt Blakka på å bli angrepet av en utsultet isbjørn. Hun ble i siste liten reddet av en av besetningen på stasjonen. Etter at isbjørnen var flådd, gikk hun løs på skrotten, og det var visstnok her hennes lidenskap for isbjørnkjøtt startet. Da hun etter dette været isbjørn, løp hun urolig rundt mellom husene på Tunheim og kastet på hodet. Dette fortalte besetningen at det var isbjørn i nærheten, og de kom seg ut for å skyte den. Blakka var sannsynligvis fornøyd med dette, siden skrottene tilfalt henne. At kjøttet til tider var delvis råttent, plaga heller ikke denne staute dama.

En polsk professor som besøkte Bjørnøya, og som skulle holde foredrag i Tyskland, ble nesten utledd da han fortalte om denne ”verdens eneste kjøttetende hest”. Han måtte reise ens ærend tilbake til Bjørnøya og filme Bjørnøy-Blakkas spisevaner før noen trodde ham.

Frøkna hadde som nevnt en stall, men hun oppholdt seg i all hovedsak utenfor kjøkkenvinduet – her ble hun fora med godsaker av kokken, og det var mer enn én gang at hun forsynte seg med en hel dags brødproduksjon og annet snadder som måtte finne på å stå til lufting i kjøkkenvinduet. I tillegg lærte hun seg å skyve slåen fra kjøkkendøra, slik at det ofte skjedde at hele middagen til mannskapet borte da middagsklokka skulle kime.
Hun fikk ofte slippe inn i huset til ettemiddagskaffen, hvor det gjerne vanket søte godbiter. Ved høytidene var hun også inne og fikk mat og øl sammen med resten av besetninga. Også akevitt (og Bjørnøya Original?)skal ha glidd ned helt uten problemer. Favoritten var visst tobakk dynket i whisky. Kanskje ikke så rart at hun ble beskrevet som en uvanlig klok og sosialt intelligent hest? Til tross for alle rampestrekene, så hadde stasjonsbetjeningen et varmt og nært forhold til den noe spesielle dama, og hun ble ansett som en god kompis.

Stasjonsbesetningen på Tunheim. Ca 1931.
Stasjonsbesetningen på Tunheim. Ca 1931.

Hver sommer tok hun seg også ut et par uker ferie. Et sted på vestsiden av øya, vokste det litt gress. Blakka var borte så lenge det var gress å spise. Når alt var fortært – etter et par ukers tid, kom hun tilbake til Tunheim.

3. september 1941 blir Svalbard evakuert av Royal Navy. Krysseren HMS Nigeria sendte i land et væpna lag for å evakuere den meteorologiske stasjonen på Tunheim. Besetninga ble raskt bragt om bord, og det meste av Tunheim ble sprengt. Radioutstyret ble ødelagt beyond repair, mastene ble revet og kullgruven ble sprengt igjen. Alt dette for at tyskerten ikke skulle få tilgang på en værstasjon og ei kullgruve. Besetninga ber for livet til sin værbitte venninne, og forteller at hun er ei dame som kan bli litt av en krigshest, men all bønn faller for kaptein Dundas’ døve ører.

Bjørnøy-blakka ble 28 år gammel.

En lei, for ikke å si uheldig forglemmelse

Jeg glemte jo det viktigste på posten fra i natt eller når det var jeg posta den – dette bildet!

Den Største Lykke - 17. februar 1984
Den Største Lykke – 17. februar 1984

Jeg måtte jo pynte opp litt i gangen. Det hører også med til historien at jeg i starten presterte å gå inn på feil lugar. På begge sider av min egen, faktisk. Dette bildet, dog, føler man jo en ekstrem dragning mot, slik at det aldri kommer til å gjenta seg – uavhengig av insomnia eller midlertidig mangel på nykterhet.

I tillegg kommer jeg nok til å be kokkene om Tropisk Aroma fra Lierne Bakeri, i anledning 30-årsjubileet for denne store dagen.

Lenge Leve!

En måned har gått

Dællan ta. Vi har altså vært her i en måned allerede. Klokka litt over åtte i går kveld var det akkurat en måned siden jeg satte venstre kne på kaia nede i Herwighamna. Det betyr at det bare er fem måneder igjen! OG ALT VI SKULLE GJØRE!!! Hm, okei, vi rekker det nok ennå. Dog er følelsen litt merkelig. På sett og vis har vi vært her lenge, samtidig som at tida oppleves å ha gått helt utrolig fort. Vi kom da nettopp? Lys- og værforhold har tildels begrensa uteaktivitetene ganske mye. Dog lysner det stadig mer – nå har vi mer «dagslys» enn hva tilfellet var da vi ankom denne øya, og det lysner stadig mer! Neste uke er det fullmåne, og om vinden løyer da, blir det tur!

Vedlagt følger en slags meningsløs bildekavalkade med tidligere upubliserte bilder. Disse presenteres i kronologisk rekkefølge, men ellers uten mål og/eller mening. I all hovedsak.

Ahoyhoy, Sailor! Kanal 12 er vår!
Ahoyhoy, Sailor! Kanal 12 er vår!
Rasmus er med og passer på.
Rasmus er med og passer på.
Pepperkakestasjonen - utformet av K&K ihht NS-BAK 1234
Pepperkakestasjonen – utformet av K&K ihht NS-BAK 1234
Gjett hva den andre snøscooteren heter ...
Gjett hva den andre snøscooteren heter …
Lille julaftan. Det fyker litt nå og da.
Lille julaftan. Det fyker litt nå og da.

 

Jolatræ! Legg merke til custom fot - flunkende ny!
Jolatræ! Legg merke til custom fot – flunkende ny!
Graut i Hammerfesthuset, julaften.
Graut i Hammerfesthuset, julaften.
Nyttårsmiddag del 1-3 (av 8)
Nyttårsmiddag del 1-3 (av 8)
Fæsthatt-gjengen med Rune i spissen.
Fæsthatt-gjengen med Rune i spissen.
Rune har flere hatter
Rune har flere hatter
Prinsesse Karistacia
Prinsesse Karistacia
Kjøkkensjefen ble lei all trafikken
Kjøkkensjefen ble lei all trafikken
Nyttårsaften utenfor hangaren. Smalt godt.
Nyttårsaften utenfor hangaren. Smalt godt.
Nyttårsbesøk. Mannskap fra KV Barentshav. Medlemmer i nakenbadeforeningen.
Nyttårsbesøk. Mannskap fra KV Barentshav. Medlemmer i nakenbadeforeningen.

 

Så langt, så godt. Vi har det knall her. Det skal dog bli en lise for sjelen at få noget mer utelys i livene våre – døgnene er mildt sagt kaotiske. De eneste faste holdepunkter er måltidene, selv om de like gjerne kunne vært servert på natta. Døgnrytmene her er ikke-eksisterende. Det samme gjelder forholdet til ukedager. Hovedforskjellen på ukedag og helg er mangelen på organisert frokost på sistnevnte dager.

Forøvrig ser det ut til at vinden skal spakne betraktelig utover torsdag, og da kanskje man kan håpe på en tur med noe mål og mening?

Prækas!

 

 

Første oppsamlingspost

Hei bloggen!

Meget har skjedd siden sist, og jeg hadde egentlig spart opp litt til flere innlegg her. Innser at så ikke kommer til å skje, og at jeg for så vidt bare kan dytte alt inn i en og samme post. Her vil det bli mulig å lese om besøk, om forsyninger, om juleverksted og om julaften. For å nevne noe.

Så langt tilbake som til den attende desember hadde vi storfint besøk fra Longyearbyen. Sysselmannen sendte sin assistent og et håndplukket utvalg medarbeidere, sammen med tre representanter fra kirka, en medarbeider fra Svalbardposten, samt crewet fra Airlift. Med smått og stort, 12 stykker. Dette er veldig mye mennesker, og man var litt bekymra for at intimitetsnivået skulle bli høyeste laget og at det hele ville føles som et krampeaktig forsøk på snikurbanisering. Det gikk helt fint. Med seg bragte de gaver fra oven, i form av pynt til pepperkakehus, den tradisjonelle tårnkaka, et par aviser som ikke var mer enn noen dager gamle og godt selskap.

Airlift og Sysselmannens helikopeter
Airlift og Sysselmannens helikopeter
Om det skulle være noen tvil
Om det skulle være noen tvil
Driftsleder Rune gjør klar til fylling av helifuel.
Driftsleder Rune gjør klar til fylling av helifuel.
Blitz i mørket! Konst!
Blitz i mørket! Konst!
Fogd, fut og prest. Sånn ca.
Fogd, fut og prest. Sånn ca.
Også Svalbardpostens utsendte må bidra til allsangen.
Også Svalbardpostens utsendte må bidra til allsangen.

Noe som også er i ferd med å bli en tradisjon, er underholdning ved verdens nordligste trio; Svalbard Kirkes Trio. Til å være såpass verdslig anlagt som jeg tross alt er, syntes jeg det var stor stas med litt vakker og ikke fullt så verdslig flerstemt sang. Tusen takk for det!

Svalbard Kirkes Trio besørger vakker julesang på øde øyer
Svalbard Kirkes Trio besørger vakker julesang på øde øyer
Kirsti setter pris på besøk
Kirsti setter pris på besøk
Karinella synes også det var hyggelig med fin sang.
Karinella synes også det var hyggelig med fin sang.

Den tjueførste, eller ettogtyvende, var det meget som skjedde. For det første markeres jo vintersolverv og for det andre fikk vi bonusbesøk av KV Barentshav! Med seg bragte de julepost, nye ski, brodder samt diverse forsyninger. Stuerten fikk i tillegg bomma seg et spann majones av stuerten på båten, og alle ble godt fornøyde. I tillegg ble det brent bål i fjæra, i anledning dagen. Tomas har bestemt seg for å slutte med snus, og kasta snus med en gateverdi på flere tusen kroner på bålet. Karinella ble sannelig besetningens første medlem i Bjørnøya Nakenbadeforening, med et bad tilegnet solsnu. Badetemperaturen lå på rundt en minusgrad. Gratulerer! Det ble også servert gløgg – også denne av den noe friske sorten …

Julebonusforsyninger med Sjøbjørn. Rune på plass.
Julebonusforsyninger med Sjøbjørn. Rune på plass.
Solsnu og bål. Her ble snus for en liten formue brent.
Solsnu og bål. Her ble snus for en liten formue brent.
Solsnu og gløgg. Kirsti, Tomas, Karinella og NRK-fotograf Erling.
Solsnu og gløgg. Kirsti, Tomas, Karinella og NRK-fotograf Erling.

Dagen etter solsnu – på dagen 24 år etter at Brandenburger Tor ble åpnet –  var det på tide med et aldri så lite juleverksted. Førstekokk Gærningen hadde ikke en eneste julegave, og det syntes undertegnede og driftslederen at var litt for ille. Vi hadde snakka om det et par-tre dager, og det var altså da på tide å effektuere. Dog ble det en liten utsettelse – man var ikke i stand til å finne foten til det eviggrønne juletreet, så det ble besluttet å sveise en. Denne ble selvsagt forma som Bjørnøya, og fungerte helt som tiltenkt. Dog må jeg komme tilbake med bilde av den noe senere, da denne skapelsesprosessen ikke ble avfotografert.

Anyhoe – vi lagde julegave til gærningen. Og med «vi» så mener jeg at Rune utførte og jeg var tilstede som Konsulent for Kreativitet og Kunst – et riktig så godt samarbeid. Prosjektet var et stativ for vinflaske og dertilhørende glass. I rekved, såklart. Resultatet ble så godt at vi bestemte oss for å fortsette juleverkstedet ved å lage navneskilt til de to yngste hundene. Nanuk (snart 5) og Laban (1,5) har vært her siden sommeren, og hadde ennå ikke fått navneskilt. Vi kom til at også våre entusiastiske og flotte turvenner og isbjørnvakter trengte ei lita oppmuntring ut over kunnskapen om at dagslyset nå nærmer seg mer enn det fjerner seg, så vi effektuerte. Fortsatt med samme rollefordeling og materialer. Denne gangen tenkte jeg at jeg måtte bidra med noe praktisk, selv om dette sjelden medfører arbeid av høy kvalitet. Tanken som teller, etc, og dessuten var det til hundene. De gir jo faen uansett. Fram med pensel og bengalakk, og etter at Rune hadde frest ut bokstaver, klatta undertegnede litt svartfarge i utfresinga så bokstavene skulle bli mer synlige i mørket. Eller noe sånt.

Vinstativet fungerer som tiltenkt!
Vinstativet fungerer som tiltenkt!
Rune godt fornøyd med vel utfrest jobb!
Rune godt fornøyd med vel utfrest jobb!
Yours truly bidrar med noe han kan. Og noe han ikke kan.
Yours truly bidrar med noe han kan. Og noe han ikke kan.

Så opprinner julaften! En av tradisjonene her er at man inntar julegrøten på Hammerfesthuset. Dette huset ble oppført i 1822 som fangsthytte, og er det eldste gjenstående huset på hele Svalbard. Stas! Huset ble kjøpt av fangstmannen Sivert Kristian Tobiesen (rundt 1865) og han bygde i tillegg Tobiesens hus inntil/ved siden av Hammerfesthuset. Forøvrig førte Tobiesen en meteorologisk dagbok på Bjørnøya, og ble blant annet hedret med sølvmedalje av det svenske vitenskapsakademiet for de daglige meteorologiske observasjonene han hadde utført.

Hammerfesthuset til høyre, Tobiesens hus til venstre.
Hammerfesthuset til høyre, Tobiesens hus til venstre.

Siden jeg ikke inntar risengryngrøt uten å bli utsatt for tvang og fysisk vold, slo Gærningen til med en fortreffelig rømmegrøt. Fenalåret og kniven ble sendt rundt bordet, og stemninga var god.
Noe senere på dagen, var det julemiddags. Nok en tradisjon er det at stasjonssjefen leser juleevangeliet før maten, og så fråtses det vilt. Siden vi alle kommer fra ulike julemattradisjoner, ble det enkelt og greit ribbe på julaften. Det som var litt spesielt, derimot, var desserten. Mamma sine bekymringer for meg ble her representert ved at hun var redd for at jeg ikke skulle få multekrem på julaften, så hun sendte med meg to store glass med multer for å være sikker. Snedig nok, så mangla vi leveranse av multer også, så disse ble brukt til julemiddagen her oppe. Nærmere bestemt til desserten. I tillegg lagde kokkene riskrem. Det inntar jeg bare under samme omstendigheter som jeg eventuelt måtte innta risgrøt, så multene kom veldig godt med. Vi glemte krumkakene som Gærningen lagde, men det var nok ingen som led særlig nød av den grunn.

Tomas synes det var stas med dessert. Multer fra Lierne spises her med venstre hånd.
Tomas synes det var stas med dessert. Multer fra Lierne spises her med venstre hånd.

Utover kvelden senket roen seg, og konjakken ble inntatt i vestre bibliotek. Sannelig dukka ikke selveste julenissen opp her også, og det ble utdelt gaver til alles glede og forlystelse. Til og med Gærningen fikk altså julegaver, noe han ble gledelig overraska over. I tillegg til den fantastiske rekvedstativet, ble det ei flaske årgangsrødvin fra utlandet og et Hadelandsk rødvinsglass med Bjørnøya-logo. Nissen gjorde med andre ord jobben sin godt!

Nissen!
Nissen!
Gærningen omtalte gaven som "kjærlighet".
Gærningen omtalte gaven som «kjærlighet».
Nanuk feirer navneskilt med å spise litt is.
Nanuk feirer navneskilt med å spise litt is.

Det ble ellers feiret jul uti de små timer. Undertegnede sang for første gang i sitt liv en svensk julesang til noe ujevn akkompagnering fra NRK-fotograf Erling. Utpå natta ble det mikset drinker og stemninga var til å ta og føle på. Bokstavelig talt, som en kjent fotballkommentator ville ha sagt det.

Ekstra stor stas var det å gå på vakt kl 0545 første juledag. Hurra for det!

Velkommen til juleshopping!

Velkommen til Velferdsbutikken!
Velkommen til Velferdsbutikken!

Drit lei av grusomme kjøpesentra, barneskrål, julesanger fra helvete, idioter som konstant går i veien for deg og hvis eksistens eneste hensikt er å være deg til bry?

Ikke fortvil – foreta din panikkartede siste liten-handling på Velferdsbutikken!

Her er julegaver for enhver smak - særlig om smaken har Bjørnøya-logo!
Her er julegaver for enhver smak – særlig om smaken har Bjørnøya-logo!
Viktig å ikke glemme hygiene og trivsel når det stormer som verst!
Viktig å ikke glemme hygiene og trivsel når det stormer som verst!
Det er bare vakkert - unn deg og dine det fineste!
Det er bare vakkert – unn deg og dine det fineste!

Velferdsbutikken fører utelukkende kvalitetsvarer fra svært anerkjente leverandører. Garantert fri for julemusikk, barneskrål, gløgg og torner i øyet!

La sjelen synke til ro med konsonans fra verdens nordligste trio!
La sjelen synke til ro med konsonans fra verdens nordligste trio!
Senk så sjelen et par hakk til med egnet drikke fra de vakreste glass fra Hadeland!
Senk så sjelen et par hakk til med egnet drikke fra de vakreste glass fra Hadeland!
Vis verden hvor du hører hjemme med dette deilige sypåmerket!
Vis verden hvor du hører hjemme med dette deilige sypåmerket!

Vi lager ikke gløgg, men har døgnbemanning – også på helligdager!
(Beklager, Yngve Hågensen)

Fra nå av vet du hvor julegavehandlingen best utøves:

Velferdsbutikken - Din fjerneste nærbutikk!
Velferdsbutikken – Din fjerneste nærbutikk!

 

 

Den første turen

Tirsdag foreslo den ikke fullt så unge, men like fullt relativt lovende driftsleder Rune at man skulle gå en liten tur til Nordkapp. Jeg ble med på den betingelse av at turen måtte bli utvidet til også å omfatte Kapp Olsen (nødvendigvis). Da dette ble akseptert av initiativtaker, så hadde vi altså en avtale i boks. Med oss tok vi de hyggelige unge herrer Nanuk (4) og Laban (1,5). Børse på rygg, hodelykt i panna og brodder under skoa, og vi var straks på vei!

Jeg gleda meg selvsagt, siden jeg ikke har vært særlig langt fra stasjonsområdet ennå (det er jævlig mørkt her); ei heller hadde jeg gått nordøstover før. Dessuten var jo (naturlig nok) Kapp Olsen tidlig utpekt som et pilgrimsmål for meg – helt uavhengig av distanse. Det er ikke veldig langt.

Nanuk og Eerkki er ikke akkurat bestevenner. Dette materialiserte seg ved at Eerkki forsøkte å stille seg i veien for Nanuk, som hverken er nobelkandidat eller Chuck Norris-imitator. Heldigvis kunne vi gå rundt den eldre herren, og turfølget kunne så bevege seg ut fra stasjonsområdet. De to unge menn var særdeles viltre og urolige, og insisterte på å gå i ring både rundt seg selv, hverandre og oss to som hadde dem i hvert vårt tau. Man ble nesten litt bekymra for at oppførselen skulle vedvare.
Etter ei lita stund, ble de satt fri (ikke båndtvang på denne tida av året, vet dere), og de kunne løpe rundt som gærninger. Noe de selvsagt gjorde. Vi tobente konstaterte både vindstille og fullmåne og var svært fornøyde med forholdene. Foreløpig ble ikke mangelen på fotografiapparat tatt opp, men det skulle vise seg at dette kom til å skje et tosifret antall ganger i løpet av turen.
Det er helt utrolig trist at vi ikke greide å dra med så mye som et ynkelig kompaktkamera. Makan til turforhold kommer vi neppe til å ha mange ganger. Et fantastisk lys, et (stort sett) fint føre (så lenge broddene holder) og vindstille. Og alt som er igjen av bevisførsel er våre ord for det. Nå er det neppe noen fare for at jeg bruker mindre enn tusen ord for det, så man får håpe det duger.

Herwighamna fra lugarvinduet.
Herwighamna fra lugarvinduet.

Det er utrolig vakkert her! Vi gikk østover og nordover langs brinken, og det var i all hovedsak bare å ta av seg hatten for storslagenheten. Kapp Posadowski, Nordkapp og Kapp Olsen var utrolige utsiktspunkter. Mot fullmånen. De kraftige dønningene mot klippene stod i skarp kontrast til den ellers rolige sjøen, og sammen med ivrige hunders lek, utgjorde det stort sett all hørbar lyd og bevegelse.
Det skal sies at det tidvis er et noe spesielt terreng her. Steinete. Steinete. Steinete. Og, for anledningen, hålkete. Brodder er av absolutt nødvendighet all den tid man skal ut av døra. Sammen med våpen, VHF-radio, signalpenn og hodelykt utgjør det grunnutrustning for turgåere – i tillegg til adekvat bekledning, såklart. Det skal også nevnes at vi egentlig burde hatt med GPS, kart og kompass. Vi hadde ikke planlagt en såpass lang tur som det etter hvert viste seg å bli. Selv om det var stjerneklart og sterkt lys fra månen (hodelyktene var i all hovedsak overflødige), så snur det utrolig fort her oppe. Neste gang kommer vi nok uansett til å ta med dette – man vet jo aldri.
På Kapp Olsen måtte jeg stoppe opp og kontemplere. Ergret meg over mangelen på kamera og det faktum av at jeg burde hatt med lerka og skåla for min gamle far her. Jeg hadde jo tenkt å gjøre det på første tur til Kapp Olsen. Jeg skal uansett tilbake hit, både i lys og mørke, så det vil nok bli anledninger til dette.

Kart over Bjørnøya. Fra Wikipedia.
Kart over Bjørnøya. Fra Wikipedia.

Vi ble gående langs brinken, Kapp Forsberg med Måkestauren, Austervåg og over (en anelse usikker is med overvann på) Engelskelva, og «plutselig» var vi på Bjørnehiet – hytta ved Tunheim. Min første hyttetur var altså et faktum! Måtte inn og skrive i boka, se hvordan ståa var og så gå videre til Tunheim. Tunheim kommer jeg garantert til å skrive mer om. Nedlagt gruvesamfunn, en liten by i ruiner, uendelig med historie og vemodig vakkert i fullmåneskinnet … Mangelen på fotodokumenteringsmuligheter var nå på et nesten uutholdelig nivå. Total. Faen ta.
Nå hadde vi vært ute i over treogenhalv time, og vi bestemte oss for å gå tilbake til Bjørnehiet og ta en kopp kakao før vi returnerte. Trengte litt energi. Det finnes alltid nødvendigheter på hyttene, så det var fort gjort. Noterte oss at vi må ta med litt kjeks og sjokolade på neste tur, drakk kakaoen og satte snutene mot Nordpunktet (- jeg har knappast lyst til å nevne at nordlyset begynte sin kveldsdans på den stjerneklare himmelen sånn rundt denne tida). På Nordpunktet er det ei lita mast (40 meter) og et lite hus med ymse tekniske installasjoner. Det var altså her de fant tidligere nevnte Bjørn Tessem i 1971.
Vi gikk inn en tur her også, skrev i boka (siden vi glemte det på forrige runde) og tok et par kjeks. Behovet for energi var merkbart igjen. Jeg stussa på at det hadde blitt utrolig mye glattere etter hvert, og det tok på i låra. Litt sliten, vondt i knærne og svært lite lysten på å tryne på den ekstremt steinete hålka gjorde at jeg gikk stiv som en stokk. Rasjonelt nok. Vi rapporterte jevnlig på VHFen og da vi nærma oss stasjonen kunne vi se at Kirsti hadde et vellykka sondeslipp. En liten halvtime senere var vi hjemme igjen. 6 timer etter starten. Jeg fant da ut hvorfor det hadde blitt så mye glattere på hjemvei. Broddene var ikke så fine som de hadde vært da jeg starta. Det kommer forhåpentligvis nye til meg med KV Barentshav om et par dager. Uansett – turen var fin, og både vi og bikkjene kjente det på kroppen på onsdag. De sistnevnte viste seg forøvrig som flinke og (relativt) lydige turvenner. Driftslederen var ikke så verst han heller.

Alle var enige om at det hadde vært en tur – og en fin sådan. Det ville egentlig vært fullstendig galskap å IKKE gå denne turen med de forholdene vi hadde!

Ikke veldig rart det ble glattere underveis ...
Ikke veldig rart det ble glattere underveis …

Ei uke har gått

Det er over ei uke sida vi kom hit.

Utrolig mye har skjedd, men kanskje ikke så mye spennende for andre enn meg selv … Eller? Uansett – det er masse å sette seg inn i. En ting er jo selvsagt det rent meteorologiske (som vel er grunnen til at vi er her), men det er også mye annet. Det er mange tekniske installasjoner her – noen (de fleste?) skjønner jeg nesten ikke en drit av.  Heldigvis er det ingen andre her som gjør det heller, så jeg slipper å føle meg så forbaska dum.

Turen gikk som tidligere nevnt helt fint. Et par stykker ble litt sjøsjuke, ellers gikk det vel fint med oss alle. Vel framme, så var det litt lemping, se seg rundt, tenke seg litt om, finne lugaren (jepp, vi kaller rommene våre for lugarer) og generelt bare være.

Jeg skjønte allerede da jeg gikk opp fra havna at dette var Det Riktige Valget. Dette er det jeg virkelig vil. Jeg har kjent på det mange ganger etterpå også. Nesten hver gang jeg er uttafor døra, så tenker jeg på det. Dette er rett og slett et fantastisk vakkert eventyr. En egotripp ut i polarhavet og inn i det kontemplative. Verdens vakreste himmel er her. Og et eller annet sted her på øya har jeg planer om å finne den ultimate sjelero. Jeg vet den er her. Den er ikke langt unna.
Jeg håper at jeg gjennom ord og bilder her inne vil være i stand til å formidle noe som er i nærheta av å yte dette stedet – denne tilværelsen rettferdighet. Sannsynligvis ikke, men jeg vil like fullt forsøke. Man mister gjerne pusten av mindre.

 

OK, tilbake til det litt mer trivielle. Den første personliggjøringa av lugaren, bestod av å henge opp banneret mitt. Dette først og fremst for å kunne si at det var det første jeg gjorde. Fotballtullinger vil sette pris på det.

Ishavet
Havet, dere. Havet.
Lugardøren
Lugaren min
Yid Army Bjørnøya
Posteren. Takk til Odd Arne!

Skal ikke skryte på meg ei lang og god natts søvn, men jeg fikk da to-tre timer på øret. De neste dagene gikk med til opplæring. Radioen, observasjoner, sondeslipp, tekniske installasjoner, gjøremål, de nydelige hundene, rutiner, systemer, etc. Ting er nødt til å fungere på spesielle måter her, og mest mulig må være så forutsigbart som mulig. Dette selvsagt for tidlig å avdekke eventuelle uheldige situasjoner som måtte oppstå og også vite hvordan man skal kunne fikse det.

Uansett – man setter selvsagt veldig pris på omtanke og oppmerksomhet her oppe. Et brev, en pakke, hva som helst blir mottatt med stor glede. Storesøster Lena har vært her tidligere, og hun sendte av alle ting med meg en adventskalender som inneholder ting man får bruk for her oppe – veldig fint! Det kom også opp endel julegaver i min retning – blant fra blant andre tvillingsøster Berit. Stas!

Adventskalenderen fra Lena!
Adventskalenderen fra Lena!
Julegave fra Berit!
Julegave fra Berit!

Ryktene sier at det blir enda mer stas å få kort, brev, pakker og lignende etter hvert som tiden går. Uten å på noen som helst måte hinte i vilden sky, så er adressa mi her oppe:
Bjarne
Bjørnøya Meteorologiske stasjon
9176 Bjørnøya

MEN: Om du sender pakkepost (gjør gjerne det!) og ikke er veldig gira på å betale 150 spenn ekstra for at Met skal legge pakken på båten (som neste gang sannsynligvis kommer i månedsskiftet januar/februar), kan du sende til denne adressa:
Bjarne på Bjørnøya
Vervarslinga i Nord-Norge
Postboks 6214
9293 Tromsø

Vi har gjennomgått våpentrening, brannøvelser, vaktrunder, etc. I tillegg har jeg sammen med Driftsleder Rune foretatt en lang og grunding funksjonstest av den vedfyrte badstua som tilhører Bjørnøya Nakenbadeforening. Etter drøyt fire timer i badstua, kunne vi fornøyde konkludere med at den fungerte tilfredsstillende. Dog måtte vi ta noe selvkritikk på at vi hadde medbrakt en altfor liten mengde øl fra Mack. Man kan lære av enhver situasjon. En annen konklusjon jeg kunne trekke etter å grasiøst ha beveget mitt smukke, badebuksekledte legeme ut for å tre av på naturens vegne var at jeg på ingen som helst måte skal søke om medlemskap i tidligere nevnte forening på denne siden av påske. Frisk bris og -11 grader hjalp meg langt på vei til å trekke konklusjonen. Så langt står jeg ved den.

Jeg kan i forbifarten nevne at vi ALDRI forlater stasjonsområdet uten å ha med ladd våpen, signalpenn og VHF-radio. Man kan ikke være 100% sikker på at det ikke er isbjørn her, og det er på en måte best å ikke ta noen sjanser. Etter at telegrafist Bjørn Tessem ble drept av isbjørn her 14. november 1971 har det vært slik. Det henger en minneplakett på veggen på hytta på Nordpunktet, og det kan være en grei påminnelse når man lurer på hensikten med å bære gunner all den tid det 99,9% sikkert ikke er isbjørn her akkurat nå. Jeg hadde ikke med kameraet da jeg var og besiktiget de tekniske installasjonene på midt- og nordpunktet, men bilder vil nok komme etter hvert.

Noen flere bilder er vel på sin plass nå (siden jeg ikke orker å skrive stort mer):

Rifla.
This is my rifle. There are many like it but this one is mine. My rifle is my best friend. It is my life. I must master it as I must master my life. Without me, my rifle is useless. Without my rifle I am useless
Brannpumpe med vann.
Brannpumpe med vann.
Dette var etter alt å dømme forrige søndag.
Dette var etter alt å dømme forrige søndag.
Jeg har heldigvis lugaren som er nærmest dassen.
Jeg har heldigvis lugaren som er nærmest dassen.

Bygningsmassen her er ikke ubetydelig. Særlig isbjørngangen er imponerende. Den er vel rundt 100 meter lang, og heldigvis har vi et par sparkesykler til benyttelse av den. Sparkesyklene er selvsagt for små for meg, men siden gangen skrår endel, så bærer jeg en med meg når jeg går opp til servicebygget (hvor vi har sonderom, hangar, verksteder, kontorer, baren Charlie 4 med biljardbord, treningsrom, klatrevegg og bordtennis), og triller tilbake når jeg er ferdig der oppe. I all hovedsak er det tre ting man gjør der oppe: Slipper sonder, trener eller henter øl på kjøla. Det ene mer lystbetont enn det andre.

I nevnte gang henger det bilder av besetninger fra de siste 55+ årene. Morsomt å finne kjente der!

Storesøster med Aki!
Storesøster med Aki!

Vi følger også med på AISen. I vel et døgn hadde vi besøk av selveste Rosenborg!

Underlig tid og sted for treningsleir, Rosenborg!
Underlig tid og sted for treningsleir, Rosenborg!

Det ligger generelt endel trålere og omlastingsbåter rundt oss. Langt på vei de fleste er russere.

Jeg kommer helt sikkert til å skrive om værmelding, om de fine bikkjene (Aki, Eerkki, Nanuk og Laban), om våpen, om hyttene rundt omkring (hvor jeg så langt ikke har vært), om folka her, om andre gjøremål og helt sikkert masse div. I kveld vurderer jeg en ny funksjonstest av tidligere nevnte badstue. De andre hadde ditto test av badestampen i går, mens jeg var på vakt (…), og det virka som om den hadde fungert etter planen. Gærningen (som er førstekokken her) virka i alle fall våt nok både inni og uttapå da han kom inn på Radioen og sølte rekesalat over halve gulvet. Jeg på min side var ikke bitter i det hele tatt over å måtte være den eneste som ikke kunne ta del i den svært sosiale funksjonstesten.

Jeg er så utrolig storsinna.

 

Ankomst – kjapp oppdatering

Hei hele verden!

Tenkte bare å gi ei kjapp oppdatering nå, og heller gå i detalj angående reise, ankomst og førsteinntrykk noe seinere.

Satte mine knær (!) i land på Bjørnøya rundt 20:00 i går kveld, etter en usedvanlig rolig tur med KV Svalbard. Drøyt 25 timer er veldig bra, og sjøen var i all hovedsak rolig.

Nå har jeg altså vært her i 20 timer, og jeg har fått gjort unna ganske mye.
Gikk på første vakt 0545 i dag, og hadde mitt første ballongslipp da. Dette kommer jeg til å forklare seinere. Så har jeg observert i hytt og pine + at jeg meldte vær til skipstrafikken 1105. Vi har gått brannrunde, jeg har fått satans mye pakker (julegaver, bøker, kamerastæsj, filmer), jeg har fått utdelt termodress og (for små) jobbsko, leverandøren klarte å sende meg tre kasser Tonic Water i stedet for ditto Arctic Water (må bestille dritmye Gin framover) og har fått et godt inntrykk av både stasjon, av- og påtroppende besetning og arbeidsoppgaver. Jeg har også fått en viss gjennomgang av  endel teknisk utstyr på stasjonen; det gjenstår endel saker og ting rundt omkring på øya fortsatt. Det er relativt spennende (om jeg i det hele tatt skjønner en drit av det).

Har ikke fått tid til å hilse skikkelig på bikkjene ennå, men om et drøyt døgn går jeg på tre fridøgn. Da skal man utforske det utvida nærområdet og de fire huskyene som står og tripper uttafor her..

Æ har trua!

Søndags(s)kribling

Det er søndag formiddag.

Jeg sitter i vakre Skulsfjord, hos storesøster. Har vært her siden torsdag – da jeg ankom ishavsbyen med M/S Nordlys.

Pakking og utflytting var hektiske greier. Mer hektisk enn jeg hadde trodd. Som vanlig. Alltid er det slik. Hadde det ikke vært for min (altfor) snille mor, så hadde jeg sikkert holdt på ennå … I tillegg har kompiser vært utrolig behjelpelige med transport og lemping av skrot (tusen takk, Cato og John!).
Hver gang jeg flytter revurderer jeg mitt uforbeholdne kjærlighetsforhold til Den Fysiske Boka. Jeg er så glad i bøker. Å ha velfylte bokhyller gir ro. At man kan gå bort til bokhylla, dra ut akkurat den boka og finne informasjonen en er ute etter – det være seg fakta, sitater, fotnoter eller bare et enkelt (mal-)apropos, er noe jeg setter stor pris på. Dog må jeg innse at det er helt håpløst og uholdbart at man skal eie så mange TING når man ennå ikke har blitt voksen og funnet seg det huset ved sjøen man skal bli gammel i. Argh.

Det har vært noen farvel siden sist. I all hovedsak er vel «på gjensyn» mer korrekt, så man kunne sikkert holde det der. Jeg skal bare være borte et halvår – det er ikke akkurat en god, gammeldags emigrering til Amerika heller!

Jeg reiste med Hurtigruten fra Trondheim til Tromsø. Behagelig reisemåte er det. Utenfor den verste sesongen er det fortsatt et klart flertall utenlandske turister, men det er uansett en behagelig ro over de fleste. Kanskje ikke i like stor grad hos den nord-amerikanske medpassasjeren jeg måtte på dekk rundt passering Storfosna. Det blåste veldig kraftig (det var såpass at det var litt leit å stå oppreist om man stod i baugen). Kledd i en noe lett skalljakke og ei bukse av typen «kose seg», samt en anelse betuttet kommer han i retning meg og sier «I think my wallet just blew out of my pocket». Skal vedgå at jeg ikke helt visste hva jeg skulle svare, så jeg spurte om farge og kikka rundt omkring i 33 sekunder før jeg bare gikk inn igjen.
Jeg tviler på at han fant den igjen.

OK
OK

Passering av mitt kjære Rørvik gikk heller ikke upåakta hen. Ble møtt av mamma, Anny (stemor), Rima (venninne av Anny), Eystein (gammel klassekompis) og Ragnhild (morra til Eystein) – en fin gjeng! Her ble jeg skjenket gaver i form av julehefter, dagligvarer, øl, miniflaske med whisky samt ei eplekake som fortsatt var varm! Utrolig fint (og egentlig litt rørende, altså).

Rørvik
Rørvik
Eplekake
Eplekake
Whisky!

Forøvrig kasta jeg meg på turist-greia etter at vi hadde passert polarsirkelen. Passasjerer på Hurtigruta kan la seg døpe av Kong Neptun og få en attest som bevitner at man har vært nord for polarsirkelen. Akkurat dette i seg selv er ikke spesielt spennende for min del, men det var litt morsomt å se på. Når man i tillegg øyner muligheten for en gratis enhet med noe jeg i utgangspunktet trodde var akevitt (denne antagelsen viste seg å være uriktig), fant jeg ut at jeg kunne slenge meg med. Dog syntes jeg (som jeg ofte gjør) at jeg burde ta den litt lengre enn de andre, så for å være den Vikingen utlendinger tror jeg er, så kasta jeg alle klærne fra overkroppen og lot meg døpe et sted uttafor Ørnes. Til åtgaum fra medpassasjerer, selvsagt.  Jeg følte meg overraskende lite flau umiddelbart etterpå. Dog var jeg litt mindre imponert over å finne ut at den «akevitten» jeg fikk viste seg å være multelikør.

Kong Neptun
Kong Neptun
Bulle (NTFK) poserer
Bulle (NTFK) poserer
Første isbjørnhunn ble sett på Hurtigruta!
Første isbjørnhunn ble sett på Hurtigruta!

Jeg ble i løpet av turen også kjent med nye mennesker – noe som alltid er hyggelig. Representanter for favoritt-fylket mitt på jobbtur. En gammel kjenning blant dem gjorde at det ikke var noe særlig med is som skulle brytes. Det ble både halvseint den ene kvelden og mer samtale utover neste dag.

Enkelte mennesker bare treffer man og man er automatisk på bølgelengde med. Noen gir av seg selv i mangfold og man føler man kommer nært – uten at det føles hverken påtrengende eller feil. Et sånt møte var dette, og det settes umåtelig pris på det.

Akkurat nå sitter jeg og kjenner på at det føles ganske kleint å bare legge ut om slikt dill på dette Internettet – jeg opplever ikke dette som særlig  spennende eller interessant. Menmen, det er sikkert ei fin øvelse å skrive sånt. Også kan jeg jo skrive «menmen» innimellom.
Jeg skal forøvrig også kanskje finne ut av hvordan jeg får bildene til å oppføre seg litt mer som jeg har tenkt, sånn rent oppstillingsmessig. Kanskje.

I morra starter kurs på Værtjenesten i Nord-Norge. Da skal jeg lære om skyer og sånt.
Mest spennende blir det uansett å møte de jeg skal leve sammen med i et halvår.

Det gleder jeg meg til!