Månedlige arkiver: mai 2014

The end is forferdelig near

Du store all verden. Dette er i overkant spesielt.

Vi har lenge visst at avløsninga skulle komme i går. Det gjorde de også. Det noe spesielle var at vi i går ettermiddag fikk beskjed om at vi blir henta ut på fredag formiddag. Halvannen til to dager før vi trodde. Det betyr igjen at vi skal seile rundt på Barentshavet i tre døgn før vi ankommer Tromsø. Det blir etter all sannsynlighet ei påkjenning av de sjeldne. Satser på at de har et bibliotek som inneholder noe av interesse der.

Det er utrolig mye å fordøye akkurat nå. Alle inntrykkene. Alle stedene. Alt man har gjort. Alt man så gjerne skulle ha gjort. Også er det bare halvannet døgn med intensiv opplæring av de som ikke har vært her før og SMACK BANG (som stuerten ville sagt det), så sitter man i ei grønn balje på Barentsfjorden. Det var jo ikke så brått det skulle skje!

Jeg kommer ikke til å savne lugaren min, jeg kommer ikke til å savne teknikerbua, jeg kommer ikke til å savne det å slippe ballong med radiosonder, jeg kommer ikke til å savne den grønne dassen. Men jeg kommer til å savne alt. Helheta. Og bikkjene. Som den melankoliker man er, så vet man jo at det helt sikkert er siste gangen man ser de to eldste bikkjene. Det er såklart kjipt å tenke på. Man prøver å huske alt man har gjort og sett og glede seg over det, men jeg er ganske sikker på at det kommer en stor klump krypende opp i retning halsen i løpet av det siste døgnet her. Jeg kjenner jo for så vidt på den akkurat nå. Det blir vel noe bæljing og tuting i morra, er jeg redd. Og, HELDIGVIS, vil det bli veldokumentert på dette fjernsynsmediet og bretta ut over det ganske land i løpet av høsten.

Jeg har hatt det fantastisk her, og er veldig glad og takknemlig for det.

Den nye gjengen virker som en veldig fin gjeng. Over halvparten har vært her før, så de har i stor grad kontroll. Jeg skal bare gå gjennom gassanlegget og rapportskrivinga for Sondeleder og Tekniker, og ta en liten runde på teknisk utstyr. I tillegg til den vi tok i går kveld, med pils i hånd. Det er ikke så mye å lære bort; mer ei oppfriskning. Så det skal gå helt fint.

I dag er det overtakelsesmiddag. Greia er jo at når ny besetning kommer, så overtar de stasjonen med en eneste gang. Det er rett på vakt for den som skal ha met-vakt, og kjøkkenet overleveres også øyeblikkelig. Driftsleder er ny, så han og Rune får nok å henge fingra i med alt som må huskes og vises fram, men han er på egne bein allerede i kveld, vil jeg tro. Rune har ikke vært veldig bortskjemt med altfor mye fri her oppe, og det ble sannelig han som fikk mest å gjøre i overlappinga også. Karma!

Nå er det lunsj. Etter dette blir det nok et par runder med framsyning. Etter middag i dag, tror jeg det blir en tur til Kapp Olsen. Det er liksom dit jeg må for å ta farvel, synes jeg. Muligens med ei bikkje. Forhåpentligvis uten NRK i hælene.

Så er det over.

For denne gang.

 

 

Litenbloggpost: Tur til Sagatun og Misery

For skams skyld lager jeg dette innlegget. For å si fra at jeg ikke er dau. Eller noe. Mye har skjedd siden sist, såklart, men det får være til en annen gang.

Skipskamerat Nilsen og undertegnede trampa sist lørdag til Kapp Levin. I går, søndag, var vi en runde på de tre toppene på Misery (ENDELIG), og tilbaketuren til stasjonen ble utsatt til i dag – siden Kari var så snill å ta morravakta mi for meg! 🙂

Miseryfjellene er vel det aller mest iøynefallende man har her på øya. De har en helt fantastisk kontur, fantastiske linjer og det er utrolig mange fine lysbrytninger å skue fra stasjonen. De tre toppene er oppkalt etter de tre skjebnegudinnene – eller nornene – fra norrøn mytologi – Urd (536 moh), Skuld (455 moh) og Verdande (462 moh).

Veldig glad for omsider å ha vært på de toppene jeg med lengsel har sett på i snart et halvår. Nydelig dag for sådan aktivitet var gårdagen også. Eneste skåret i gleden var at den planlagte kortspillinga på toppen av Urd måtte utgå, grunnet særdeles kald og kraftig vind.

EDIT: Jeg glemte jo å fortelle at vi satte opp ny antenne på hytta der. Den forrige hadde blåst ned (stanga den var festa til var knekt rett av). Den nye stod for bare ei uke sida på taket av hytta i Teltvika – uten kabel. Den ble bytta ut der, tatt med til stasjonen, fiksa og står nå montert på taket på Sagatun. Det noe spesielle er at den har stått rett ved det vestligste punktet på hele Bjørnøya, og nå står den rett ved det østligste punktet. Bereist!

Veldig fin tur – igjen!