Hyttetur: Skutilen

Endelig var det klart for hyttetur igjen. Denne gangen til “fjellhytta” – Skutilen, som ligger sør på øya – rett nord for Ellasjøen og de flotte fjellene på sørdelen av øya. Undertegnede og den etter hvert så velkjente Driftsleder Rune skulle ta den vel 13 km lange turen. Til alt overmål hadde jeg tatt ei vakt for Karinella ved et tidligere tidspunkt, slik at hun i all sin godhjertedhet gjengjeldte tjenesten ved å overta morravakta mandag for meg. Dette betød mulighet for hele tre overnattinger, og man gledet seg meget over dette.

Som den durkdrevne Bjørnøyaturist Rune er, så vurderte han forholdene dithen at det beste var å dra med seg pulk og gå til fots, for heller å dra med seg skiene på pulken. Undertegnede hadde ingen innsigelser, så slik ble det. En tur som vanligvis tar rundt 3 timer så man ikke særlig mørkt på, og man trådte sine første uforsiktige skritt retning sørover klokka kvart på to.

Det finnes en og annen stein på Bjørnøya. Det hender også at sikten ikke er all verden.
Det finnes en og annen stein på Bjørnøya. Det hender også at sikten ikke er all verden.

Det viser seg at det ikke går dritfort akkurat. Det er for all del ikke noe hinder for oss. Turen blir fin åkke som, og vi har all verdens tid. Etter hvert svinner sikten hen, det blåser opp og vi får bygevær. Man kjenner at man er på tur!

Stille før stormen. Før frisk bris og fokk, i det minste.
Stille før stormen. Før frisk bris og fokk, i det minste.

Anyhoe – etter å ha benyttet drøye fem timer av dagen til trasking, ankommer vi Skutilen. Det er svært så velkomment på det daværende tidspunkt. Pulken dras inn, det fyres opp og smelting av snø er kjapt i gang. Velkomstøl tar man seg også tid til.

Skutilen(-hytta) i all sin fokksnø
Skutilen(-hytta) i all sin fokksnø
Postkort fra Bjørnøya
Postkort fra Bjørnøya

Skutilen er den  aller mest hyttete av hyttene våre. Eget soverom med to køyesenger og greier. I tillegg ligger den tilsynelatende temmelig alpint til, rundt hele 70 meter over havet. Omgivelsene er skikkelig viddete, og det er ganske utrolig at man befinner seg mellom et dusin og et snes hundremetere fra Barentshavet. På tross av at koselyder fra måke er med på å avsløre noe i den retning, så klart. Jeg burde sikkert ha supplert med noen innebilder av hytta, men det ble det lite av. Det ble heller ikke middag denne kvelden. Øl, portvin, whisky, akevitt, morrpølse og røkt reinsdyrhjerte sørger for at vi unnslipper sultedøden også denne kvelden. Dette viser seg også å være tilstrekkelig til at man blir trøtt nok til å legge seg når natta kommer krypende. Utrolig nok. Vi rakk å fastslå at Cpt Fawcett Expedition Strength Moustache Wax enklest lar seg smøre utover dersom du lar den ligge inni ovnen et par timer mens du fyrer hardt. Alternativ bruk kan være som erstatning for topcoatbehandling av pulk eller deromkring.

Lørdag opprinner, og denne dagen har man egentlig svært få forhåpninger til hva uteliv angår. Det er meldt opptil sterk kuling, noe som vil medføre mye fokk og dårlig sikt. Svært ugunstig vær for å gå opp i høyfjellet i sør. Vi hadde jo lekt med tanken på å beklatre for eksempel Antarcticfjellet og eventuelt et par til mens vi var hernede i syden, men dette var i alle fall ikke dagen for det. Dagen startet med noen få brødskiver og et betydelig større antall skiver bacon.  Man var knapt uttafor døra, annet enn av nødvendige hensyn – dog var det på ingen som helst måte dagsformen som stoppa de to ivrige herremenn. I mangel av uteaktiviteter, ble hele hytta målt opp. Det ble lagt fram en rekke forslag til ny kjøkkenløsning, innbygging av gass, bedre utnyttelse av yttergang (ved å dele av og eventuelt sette på ny dør og eller et påbygg) og også det obligatoriske forslaget om å bygge et karnapp ble lagt fram.  Det ble foretatt omfattende rydding i skap og hyller og den “isbjørnsikre” nødkassen, for å nevne noe.  Etter alt pratet om kjøkken, var det på tide å stelle i stand noe middagsmat. Omsider kom kua til anvendelse.

En anelse kjøtt til middag.
En anelse kjøtt til middag.

En leken rødvinssaus og et slags sammensurium av grønnsaker i Kviteseidsmør, sammen med en rød frekkas av fremmedlandsk opprinnelse, gjorde sitt til at dette funka godt. Det skal sies at vi ikke greide å trøkke i oss riktig alt, på tross av iherdige forsøk. Det var nå på tide å sette til livs resten av alkoholen – vi fyrte så godt at vi var noe bekymra for at den skulle slagne. Eller noe. Dette gikk fint; vi gikk og la oss klokka 22. På stasjonen hadde Kirsti sendt inn hilsen til oss til Nattønsket, og dette ble formidla rundt halv ett. Beklageligvis lå vi og sov da, men vi setter veldig stor pris på omtanken. An American Trilogy ble avspilt for de sovende. Tusen takk til Kirsti for den!

Søndag ble det finvær! Vi klekka store planer om å traske over til Ymerdalen, for så å ta fatt på Antarcticfjellet og kanskje også Fuglefjellet og Hambergfjellet. Etter relativt kort tid innså vi at snøforhold i kombinasjon med vind og skiferdigheter gjorde dette noe ugreit. Så vi droppa det. Gikk ned over Ellasjøen og ut til havet. Det var på ingen som helst måte noe dårlig valg! Selv om det var relativt dyp snø, var været upåklagelig. Alfredfjellet blir ganske majestetisk når du går over Ellasjøen, og omgivelsene kan ta pusten fra enhver. Utrolig fint. Morsomt var det også at Dornieren fra Kystvakta kom flygende over oss og hilste på med vink og blink. Snart var vi ute på Kapp Harry og hadde virkelig utsikt. De følgende bilder kan vitne om dette.

Vakre Hamnevika med Sylen der borte. Spektakulært!
Vakre Hamnevika med Hambergfjellet og Sylen i bakgrunnen. Spektakulært!
Kapp Kåre og Landnørdingsvika. Flotte tegninger i fjellet.
Kapp Kåre og Landnørdingsvika. Flotte tegninger i fjellet.

Idylliske Hamnevika var forresten base for Weggebrødrenes opphold her sist sommer. Det kommer etter hvert en film fra deres opphold her oppe – man gleder seg svært til denne!

Sylen er også noe spesiell, og et virkelig landemerke, så vi tenkte at det var lurt med bilder av oss selv og den. Vel vel …

Dette sjølbildet er det lite i veien med.
Dette sjølbildet er det lite i veien med.
Usikker på om Rune jubler eller lengter etter noe her
Usikker på om Rune jubler eller lengter etter noe her

Det ble en virkelig knall rundtur og vel anvendte tre timer! Det var heller ikke trasig å komme tilbake til dette her heller:

Hjem til solveggen! Trivsel i fjellheimen!
Hjem til solveggen! Trivsel i fjellheimen!

Litt tørste var vi, og siden vannet smaker bæver etter at vi har forvandla det fra snø til damp og så til vann igjen i tohundre år gamle kjeler, var funnet av fersken-iste i pulverform utrolig nok velkomment. Det gjorde seg!

Vi kom til at vi skulle sette snuten i retning stasjonen. Noen forsyninger som egentlig skulle settes av på Røyvasshytta i fjor hadde blitt med til Skutilen og blitt igjen der. Disse tok vi med oss, og planla å gå innom. Det var vemodig å forlate Skutilen – vi begge hadde hatt våre to beste netter med søvn siden vi ankom Bjørnøya, men hjemover måtte vi uansett.
Det skulle vise seg at pulkdraging var en av Verdens Kjipeste Sysler denne dagen. Verst var det muligens for pulkansvarlig Rune, som sleit noe kraftig, men jeg ble ganske så kald av å måtte stoppe opp hele tida, altså! Så det var stusslige greier for oss begge. Vi brukte såpass lang tid til Røyvass at vi innså vi måtte bli igjen der over natta. De siste åtte kilometrene til stasjonen ville bli for drøye i det føret som var. Aldri så galt at man ikke kan ta bilde av seg selv!

Rune syntes is av sikkel i skjegget var verdt å ta bilde av.
Rune syntes is av sikkel i skjegget var verdt å ta bilde av.

Fra å overnatte i paradis til å prøve på å få litt søvn i baksetet på en Lada 1500S fra 1983, som tilfeldigvis er plassert mellom tre bakerovner. Det er slik det føles. Røyvasshytta er veldig lita, det er under to meter takhøyde på det høyeste (og selvsagt skråtak) og sengene ikke særlig komfortable. For å si det pent. Vi oppsummerte med at dette var for oss begge første og siste overnatting på denne hytta. I alle fall utenom sommersesong.

På vei hjemover – i et aldeles nydelig vær, ble vi plutselig oppmerksomme på bevegelser i det fjerne. Snart var vi tatt igjen av stasjonssjefen selv, som var ute på en av sine mange skiturer med hunder. Denne gangen var det nestorene Eerkki og Aki som var turfølge, og fine er de!

Eerkki og Aki dukka sannelig opp i finværet!
Eerkki og Aki dukka sannelig opp i finværet!

Med god klaring til førstekokk Gærningens Bacalao var vi hjemme på stasjonen igjen. Dusj, stell, klesvask og avslapning stod på programmet resten av dagen. I ren og skjær galskap gjorde jeg et framstøt på trimrommet utpå kvelden, men den relativt unett bygde kroppen min protesterte vilt og hemingsløst etter bare et kvarters tid. Heldigvis. Så det ble hvitvin i stedet!

Jeg gleder meg dritmasse til å komme meg tilbake til Skutilen igjen – dette er virkelig et påskeparadis!

En kommentar om “Hyttetur: Skutilen

  1. Heisann Bjarne !

    Du skriver fengende godt om det du opplever i den “annerledesverdenen” du lever i for tiden. Det er kjekt å få følge deg i opplevelsene.
    Klem fra Ann .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *