Månedlige arkiver: april 2014

Resirkulering: Sak til lokalavisa

Hau!

For halvannen uke sida skreiv jeg en sak for lokalavisa der hjemme, Ytringen. Den kom på trykk nå på tirsdag. Jeg tenkte at dersom jeg bare poster det samme her på bloggen, så slipper jeg å skrive en helt ny sak, og dermed sparer jeg meg for sikkert et par timer med skriving. Til tross for at jeg vel neppe kan seile under "en mann av få ord"-flagg, så synes jeg altså at resirkulering av tekst vil fungere helt strålende! Jeg plukker derfor ut de samme bildene som Ytringen brukte, og til og med bildeteksten bli gjengitt sånn omtrent helt nøyaktig som i avisa.
Polarselfie med Hamnevika og stupbratte Hambergfjellet. Vi skimter også Sylen, som strekker seg 80 meter opp av Barentshavet.
Polarselfie med Hamnevika og stupbratte Hambergfjellet. Vi skimter også Sylen, som strekker seg 80 meter opp av Barentshavet.

Æ elske den forblåste plassen her

Bjørnøya. De aller fleste kjenner til navnet; en god del vet kanskje at øya tilhører Svalbard, og noen vet muligens til og med sånn cirka hvor på kartet den befinner seg. 74° 30′ N, 19° 00′ Ø – sånn bortimot midt mellom fastlandet og Longyearbyen. Der stopper det nok også for de fleste. Hva som foregår der – eller snarere – at det i det hele tatt foregår noe der, er kanskje ikke veldig godt kjent. La oss ta det fra begynnelsen:

Bjørnøya ble oppdaget av den ikke helt ukjente nederlandske oppdageren Willem Barentsz. Mannen selv er kanskje ikke så kjent, men de fleste drar nok kjensel på etternavnet. Og det stemmer – det du tenker på når du hører det, har fått sine navn etter denne mannen. I 1596, på jakt etter Nordøstpassasjen og Cathai (Kina), snublet ekspedisjonen forbi Bjørnøya. Det første de så, var en svømmende isbjørn, og navnet ble til helt av seg selv. Hva er det så med denne tåkebefengte øya, midt ute i ingenting, og hva er det som foregår der?

Helt fantastisk
Tidlig på 1600-tallet ble øya «gjenoppdaga» av noen engelskmenn, som kalte den Cherry Island – etter rederen de seilte for. Etter hvert viste det seg at det var enorme mengder hvalross der, og det ble et nedslakt som verden knapt har sett maken til. På en dag kunne inntil tusen hvalrosser bli slakta ned.  Dette medførte utryddelse – det er snart to hundre år siden det var en hvalrosskoloni på denne øya.

Hvorfor i alle dager skriver jeg om dette?

Jeg er på Bjørnøya. Her har jeg vært siden tidlig desember, og her skal jeg være til sånn rundt pinsetider. Tåkeøya i Barentshavet. 178km2 som i svært stor grad utgjøres av stein og atter stein. Rundt 700 ferskvann. Enorme fuglekolonier.  En spøkelsesby. Nedlagt hvalkokeri. Minnesmerker. Et par flyvrak. Polarrev. Nordlys. Mørketid og midnattssol. En meteorologisk stasjon. Ni mennesker. Fire hunder. Omgitt av enorme mengder hav så langt øyet kan se. Det vil si, når det ikke er islagt.

Det er helt fantastisk her.

Sola står allerede høyt på himmelen. Fra 30. april synker den ikke under horisonten, og perioden med midnattsol varer helt fram til 12. august.
Sola står allerede høyt på himmelen. Fra 30. april synker den ikke under horisonten, og perioden med midnattsol varer helt fram til 12. august.
Få badestamper kan skilte med mer storslagen utsikt enn den på Bjørnøya.
Få badestamper kan skilte med mer storslagen utsikt enn den på Bjørnøya.
De flate partiene på øya domineres av stein, stein og mer stein. I horisonten reiser Miseryfjellene seg.
De flate partiene på øya domineres av stein, stein og mer stein. I horisonten reiser Miseryfjellene seg.

Viktige observasjoner
I skrivende stund er det mandag morgen. Det er overskyet, men det forhindrer ikke den sterke polarsola å trenge seg fram og bidra til at man klart og tydelig ser en nydelig lyseblå himmel mellom de hvite og grå dottene som sakte flyter østover. Jeg sitter med kaffekoppen i hånda og har nettopp vært ute og observert. Henta inn «nedbørsbøtta». Snakka med hundene. Kjent på vær og vind; sett på det utrolig vakre lyset som sola kaster over fjellene i øst. De fantastiske Miseryfjellene. Snart skal jeg avslutte registreringa som sonden jeg sendte opp i lufta med værballongen har foretatt. Jeg anslår bølgehøyde til å være mellom 1,25 og 2,5 meter – i all hovedsak basert på min utsikt nordvestover. Samt dønningene nede i Herwighamna. Sikten er god – det er en klar og fin dag. Melder 15 kilometer som dårligste sikt; sannheten er nok at det er mer enn som så. Det er vanskelig å vite helt eksakt, all den tid man ikke har referansepunkter i havet. For flytrafikken holder det å vite at det er 10 kilometer eller mer. 6/8 av himmelen er dekket av skyer, anslår jeg. Det er flere typer, men de fleste skyene er nok av typene Cumulus og Stratocumulus, selv om jeg gjerne skulle ha meldt Cumulus Humilis, som er godværsskyer. De finnes også, men er i mindretall. Værballongen jeg sendte opp nådde 27 450 meter opp i lufta før den sprakk. Sonden den transporterte opp i lufta, samla inn data om vindretning, temperatur, lufttrykk, posisjon, stigningshastighet og annet. På vinteren slipper vi fire i døgnet, og de slippes til tilnærma samme tidspunkt over hele verden.

Til sammen kan ni personer skryte av å ha 9176 Bjørnøya som arbeidsplass og adresse.
Til sammen kan ni personer skryte av å ha 9176 Bjørnøya som arbeidsplass og adresse.

På safari i isødet
I går var jeg på en slags fotosafari etter at jeg var ferdig med vakta. Jeg gikk nesten tvers over øya, til Tunheim. Tunheim er spøkelsesbyen på øya. Her var det gruvedrift fra 1916 til 1927. Geologiske undersøkelser hadde flere ganger blitt foretatt tidligere. Under første verdenskrig steg kullprisene noe enormt, og som følge av dette vurderte man gruvedrift på Bjørnøya som et lønnsomt foretak. Historien om gruvedrifta på Tunheim er lang og omfattende, og altfor mye til å gå nærmere inn på her. På det meste overvintret det 182 personer her, og det var rundt 20 bygninger. Den kjøttetende hesten Bjørnøy-Blakka overlevde gruvedrifta, og ble igjen da det bare var kystradio og meteorologisk stasjon igjen. Fram til 1941 ble det på Tunheim foretatt meteorologiske observasjoner flere ganger om dagen, og Bjørnøya Radio var i drift her. Da ble øya evakuert av engelske soldater. Alt kommunikasjonsutstyr ble ødelagt, så det ikke skulle falle i hendene på tyskerne. Bjørnøy-Blakka ble skutt. I dag er det bare ruiner igjen; rester av gamle hus, hauger av kull og koks, rustne jernbanespor, ødelagte fraktevogner, et par gamle lokomotiv. Utrolig stemningsfullt. Magisk i måneskinn. Osende av historie.

Alt er lov
Det er utrolig vanskelig ikke å la seg bevege av omgivelsene. Av historien til stedet. Man tenker sitt når man hører om de som rodde fra Bjørnøya til Hammerfest – to ganger. Om forskningsekspedisjonene som omkom av skjørbuk. Om den noe spesielle tyskeren som annekterte øya og lot bygge en vei. Om alle fangsthistoriene. Om telegrafisten som ble drept av isbjørn her, så seint som i 1971. Om postflyhavariet i 1954, hvor åtte av en besetning på ni omkom. Om de overvintrende fangstekspedisjonene. Om hvalkokeriet. Det er utrolig mye å ta inn over seg. Så å si hver ei slette og hver en knaus har et navn; en historie. Gråtedalen. Tårevatnet. Kapp Olsen. Kapp Harry. Russehavna. Urd, Skuld og Verdande – toppene som til sammen utgjør det fantastiske Miseryfjellet. Utsikta mot Misery, som ligger i sørøst, er noe av det jeg setter aller mest pris på når jeg går ut døra. De fantastiske linjene; mastodonten. Det er så utrolig vakkert. I Nord og Vest er det relativt flatt. Om du ser bort fra de vanvittige steinmengdene som utgjør mye av terrenget; særlig i nordlige deler. Ellers er det masse vann her. Og Svalbardrøye. I sør er det flere fjell. Alle høyeste punkter ligger her, og det er vanvittig naturskjønt.
En skitur i sør; over Ellasjøen og ut til Kapp Harry. Utsikt mot Hambergfjellet, som er rundt 440 meter høyt og ender i et 400 meter høyt stup ned til vannet. Nedenfor står Sylen; en «stein» som strekker seg 80 meter opp i lufta fra havet. Rett under oss ligger Idylliske Hamnevika.

Det er så vakkert her at man innimellom lurer på om man skal gråte eller le.

Alt er uansett lov. Alle som har vært her skjønner hvorfor. Det er rett og slett for overveldende til tider. Er det ikke fantastisk? Når man har en friperiode, så gjør man akkurat hva man vil. Innenfor rimelighetens grenser. Man skal alltid ha med signalpenn, rifle, GPS og VHF. Gjerne kart og kompass. Selv om vi ikke har sett snurten av isbjørn her, så kan man aldri være for trygg. Det vet man av erfaring. Fra strålende vakkert til tåkedekt kan ta ti minutter. Da er GPS uvurderlig. Det er ikke det at avstandene er enorme, men det er tidvis utfordrende framkommelighet. Langs brinken er det mange feller og hengende snøfonner, og ramler man ned her, er man i all hovedsak ristet loff. Heldigvis vet alle dette, så det er ikke noe problem.

Mer, mer!
Det er noe helt magisk med å stå på Rifleodden og se rett inn i en lav måne som lyser opp havet og omgivelsene. Stillheten man føler samtidig som at gammel sjø drønner inn mot fjæra og kulingen blåser friskt, er utrolig. Og gjerne gjenkjennbar for øyboere som elsker havet. Jeg skal vedgå at jeg har felt tårer i slike stunder. Selv om store gutter ikke skal gråte, så har det blitt til det. På jakt etter sjelero, opplever man gjerne slikt. Antar jeg. Jeg setter uansett pris på at jeg innehar evnen til å felle tårer av glede. At det estetiske ved den polare øynaturen griper meg på en så sterk måte.

Æ ælske den forblåste plassen her.

Dette halvåret har jeg nå unnagjort to tredjedeler av. Hvor i alle dager ble det av tida? Det er virkelig ikke til å tro at jeg har vært her i hele fire måneder. Det eneste jeg har å utsette på oppholdet her; er at det bare er knappe to måneder igjen av det. Jeg vil ha mer. MER!

Selvsagt ser jeg fram til å komme til fastlands-Norge igjen – det som jeg kaller Den Virkelige Verden.  Her bor vi i ei lita boble. Vi er vårt eget vannverk, e-verk, renovasjonsverk, etc. Jeg diller med teknisk utstyr av all mulig art, jeg har ansvaret for et anlegg som produserer hydrogen (og som heldigvis i all hovedsak tar var på seg selv), og jeg brygger mitt eget øl. Nebelfürst Brauerei – Macht und Nebel!
Vi lager ovner og juletreføtter i rustfritt stål, vi lager kjøkkenbenker og vinholdere på sløyden. Vi bygger havneterminal og vi syr foldekrakker. Men først og fremst går vi på turer. Rundturer og hytteturer. Med 0,1,2,3 eller 4 hunder. Ah, hundene. De er så viktige. Isbjørnvakter (mest på papiret denne vinteren) og turkamerater. Veldig gode turkamerater. Eller noen å snakke med og klø litt på ute på tunet. Eerkki, Aki, Nanuk og Laban. Så forskjellige og så fine. Klare for tur 100 % av tida. Indignerte om man velger noen andre. I cirka 30 sekunder. Uvurderlige venner. Jeg kjenner antydning til en klump i halsen allerede nå ved tanken på å forlate dem. Huskyene våre.

Heldigvis skal ikke så skje riktig ennå.

Bjørnøya er et eldorado for sjøfugl. Blant 126 registrerte arter finnes en tallrik koloni av polarmåke.
Bjørnøya er et eldorado for sjøfugl. Blant 126 registrerte arter finnes en tallrik koloni av polarmåke.
Tunheim er spøkelsesbyen på øya. Her var det gruvedrift i perioden 1916 til 1927.
Tunheim er spøkelsesbyen på øya. Her var det gruvedrift i perioden 1916 til 1927.

Slutt – for denne gang
Vi bor på lugarer med servant. Felles dass og dusj. Og badstue. BadstueR, faktisk. Vi har jo også den vedfyrte nede i havna. Også har vi badestamp. Dette er temmelig isolert og utrolig sosialt. Det knyttes spesielle bånd mellom ishavsboerne. Ved besetningsskifte er det en periode med overlapp; i første rekke for opplæring. Man møter folk for første gang. Kanskje bare noen dager. Avtroppende besetning er gjerne noe reserverte. Litt avmålte. Det er ikke vanskelig å forstå. Når ny besetning kommer, betyr det at noen skal ta over stasjonen vår. Det som har vært livene våre i seks måneder skal overlates til noen andre. Eventyret er snart slutt. For enkelte er det slutt for denne gang, for andre kanskje for alltid. Det er ei helt spesiell stemning da. Man rekker å bli kjent, og man opplever at det er et eget samhold mellom de som er som oss.

Aki (9), en sibirsk husky, er en av fire trofaste følgesvenner ut på tur.
Aki (9), en sibirsk husky, er en av fire trofaste følgesvenner ut på tur.

Rundt pinsetider er dette oppholdet over. Eventyret slutter.

For denne gang.

Hyttetur: Skutilen

Endelig var det klart for hyttetur igjen. Denne gangen til “fjellhytta” – Skutilen, som ligger sør på øya – rett nord for Ellasjøen og de flotte fjellene på sørdelen av øya. Undertegnede og den etter hvert så velkjente Driftsleder Rune skulle ta den vel 13 km lange turen. Til alt overmål hadde jeg tatt ei vakt for Karinella ved et tidligere tidspunkt, slik at hun i all sin godhjertedhet gjengjeldte tjenesten ved å overta morravakta mandag for meg. Dette betød mulighet for hele tre overnattinger, og man gledet seg meget over dette.

Som den durkdrevne Bjørnøyaturist Rune er, så vurderte han forholdene dithen at det beste var å dra med seg pulk og gå til fots, for heller å dra med seg skiene på pulken. Undertegnede hadde ingen innsigelser, så slik ble det. En tur som vanligvis tar rundt 3 timer så man ikke særlig mørkt på, og man trådte sine første uforsiktige skritt retning sørover klokka kvart på to.

Det finnes en og annen stein på Bjørnøya. Det hender også at sikten ikke er all verden.
Det finnes en og annen stein på Bjørnøya. Det hender også at sikten ikke er all verden.

Det viser seg at det ikke går dritfort akkurat. Det er for all del ikke noe hinder for oss. Turen blir fin åkke som, og vi har all verdens tid. Etter hvert svinner sikten hen, det blåser opp og vi får bygevær. Man kjenner at man er på tur!

Stille før stormen. Før frisk bris og fokk, i det minste.
Stille før stormen. Før frisk bris og fokk, i det minste.

Anyhoe – etter å ha benyttet drøye fem timer av dagen til trasking, ankommer vi Skutilen. Det er svært så velkomment på det daværende tidspunkt. Pulken dras inn, det fyres opp og smelting av snø er kjapt i gang. Velkomstøl tar man seg også tid til.

Skutilen(-hytta) i all sin fokksnø
Skutilen(-hytta) i all sin fokksnø
Postkort fra Bjørnøya
Postkort fra Bjørnøya

Skutilen er den  aller mest hyttete av hyttene våre. Eget soverom med to køyesenger og greier. I tillegg ligger den tilsynelatende temmelig alpint til, rundt hele 70 meter over havet. Omgivelsene er skikkelig viddete, og det er ganske utrolig at man befinner seg mellom et dusin og et snes hundremetere fra Barentshavet. På tross av at koselyder fra måke er med på å avsløre noe i den retning, så klart. Jeg burde sikkert ha supplert med noen innebilder av hytta, men det ble det lite av. Det ble heller ikke middag denne kvelden. Øl, portvin, whisky, akevitt, morrpølse og røkt reinsdyrhjerte sørger for at vi unnslipper sultedøden også denne kvelden. Dette viser seg også å være tilstrekkelig til at man blir trøtt nok til å legge seg når natta kommer krypende. Utrolig nok. Vi rakk å fastslå at Cpt Fawcett Expedition Strength Moustache Wax enklest lar seg smøre utover dersom du lar den ligge inni ovnen et par timer mens du fyrer hardt. Alternativ bruk kan være som erstatning for topcoatbehandling av pulk eller deromkring.

Lørdag opprinner, og denne dagen har man egentlig svært få forhåpninger til hva uteliv angår. Det er meldt opptil sterk kuling, noe som vil medføre mye fokk og dårlig sikt. Svært ugunstig vær for å gå opp i høyfjellet i sør. Vi hadde jo lekt med tanken på å beklatre for eksempel Antarcticfjellet og eventuelt et par til mens vi var hernede i syden, men dette var i alle fall ikke dagen for det. Dagen startet med noen få brødskiver og et betydelig større antall skiver bacon.  Man var knapt uttafor døra, annet enn av nødvendige hensyn – dog var det på ingen som helst måte dagsformen som stoppa de to ivrige herremenn. I mangel av uteaktiviteter, ble hele hytta målt opp. Det ble lagt fram en rekke forslag til ny kjøkkenløsning, innbygging av gass, bedre utnyttelse av yttergang (ved å dele av og eventuelt sette på ny dør og eller et påbygg) og også det obligatoriske forslaget om å bygge et karnapp ble lagt fram.  Det ble foretatt omfattende rydding i skap og hyller og den “isbjørnsikre” nødkassen, for å nevne noe.  Etter alt pratet om kjøkken, var det på tide å stelle i stand noe middagsmat. Omsider kom kua til anvendelse.

En anelse kjøtt til middag.
En anelse kjøtt til middag.

En leken rødvinssaus og et slags sammensurium av grønnsaker i Kviteseidsmør, sammen med en rød frekkas av fremmedlandsk opprinnelse, gjorde sitt til at dette funka godt. Det skal sies at vi ikke greide å trøkke i oss riktig alt, på tross av iherdige forsøk. Det var nå på tide å sette til livs resten av alkoholen – vi fyrte så godt at vi var noe bekymra for at den skulle slagne. Eller noe. Dette gikk fint; vi gikk og la oss klokka 22. På stasjonen hadde Kirsti sendt inn hilsen til oss til Nattønsket, og dette ble formidla rundt halv ett. Beklageligvis lå vi og sov da, men vi setter veldig stor pris på omtanken. An American Trilogy ble avspilt for de sovende. Tusen takk til Kirsti for den!

Søndag ble det finvær! Vi klekka store planer om å traske over til Ymerdalen, for så å ta fatt på Antarcticfjellet og kanskje også Fuglefjellet og Hambergfjellet. Etter relativt kort tid innså vi at snøforhold i kombinasjon med vind og skiferdigheter gjorde dette noe ugreit. Så vi droppa det. Gikk ned over Ellasjøen og ut til havet. Det var på ingen som helst måte noe dårlig valg! Selv om det var relativt dyp snø, var været upåklagelig. Alfredfjellet blir ganske majestetisk når du går over Ellasjøen, og omgivelsene kan ta pusten fra enhver. Utrolig fint. Morsomt var det også at Dornieren fra Kystvakta kom flygende over oss og hilste på med vink og blink. Snart var vi ute på Kapp Harry og hadde virkelig utsikt. De følgende bilder kan vitne om dette.

Vakre Hamnevika med Sylen der borte. Spektakulært!
Vakre Hamnevika med Hambergfjellet og Sylen i bakgrunnen. Spektakulært!
Kapp Kåre og Landnørdingsvika. Flotte tegninger i fjellet.
Kapp Kåre og Landnørdingsvika. Flotte tegninger i fjellet.

Idylliske Hamnevika var forresten base for Weggebrødrenes opphold her sist sommer. Det kommer etter hvert en film fra deres opphold her oppe – man gleder seg svært til denne!

Sylen er også noe spesiell, og et virkelig landemerke, så vi tenkte at det var lurt med bilder av oss selv og den. Vel vel …

Dette sjølbildet er det lite i veien med.
Dette sjølbildet er det lite i veien med.
Usikker på om Rune jubler eller lengter etter noe her
Usikker på om Rune jubler eller lengter etter noe her

Det ble en virkelig knall rundtur og vel anvendte tre timer! Det var heller ikke trasig å komme tilbake til dette her heller:

Hjem til solveggen! Trivsel i fjellheimen!
Hjem til solveggen! Trivsel i fjellheimen!

Litt tørste var vi, og siden vannet smaker bæver etter at vi har forvandla det fra snø til damp og så til vann igjen i tohundre år gamle kjeler, var funnet av fersken-iste i pulverform utrolig nok velkomment. Det gjorde seg!

Vi kom til at vi skulle sette snuten i retning stasjonen. Noen forsyninger som egentlig skulle settes av på Røyvasshytta i fjor hadde blitt med til Skutilen og blitt igjen der. Disse tok vi med oss, og planla å gå innom. Det var vemodig å forlate Skutilen – vi begge hadde hatt våre to beste netter med søvn siden vi ankom Bjørnøya, men hjemover måtte vi uansett.
Det skulle vise seg at pulkdraging var en av Verdens Kjipeste Sysler denne dagen. Verst var det muligens for pulkansvarlig Rune, som sleit noe kraftig, men jeg ble ganske så kald av å måtte stoppe opp hele tida, altså! Så det var stusslige greier for oss begge. Vi brukte såpass lang tid til Røyvass at vi innså vi måtte bli igjen der over natta. De siste åtte kilometrene til stasjonen ville bli for drøye i det føret som var. Aldri så galt at man ikke kan ta bilde av seg selv!

Rune syntes is av sikkel i skjegget var verdt å ta bilde av.
Rune syntes is av sikkel i skjegget var verdt å ta bilde av.

Fra å overnatte i paradis til å prøve på å få litt søvn i baksetet på en Lada 1500S fra 1983, som tilfeldigvis er plassert mellom tre bakerovner. Det er slik det føles. Røyvasshytta er veldig lita, det er under to meter takhøyde på det høyeste (og selvsagt skråtak) og sengene ikke særlig komfortable. For å si det pent. Vi oppsummerte med at dette var for oss begge første og siste overnatting på denne hytta. I alle fall utenom sommersesong.

På vei hjemover – i et aldeles nydelig vær, ble vi plutselig oppmerksomme på bevegelser i det fjerne. Snart var vi tatt igjen av stasjonssjefen selv, som var ute på en av sine mange skiturer med hunder. Denne gangen var det nestorene Eerkki og Aki som var turfølge, og fine er de!

Eerkki og Aki dukka sannelig opp i finværet!
Eerkki og Aki dukka sannelig opp i finværet!

Med god klaring til førstekokk Gærningens Bacalao var vi hjemme på stasjonen igjen. Dusj, stell, klesvask og avslapning stod på programmet resten av dagen. I ren og skjær galskap gjorde jeg et framstøt på trimrommet utpå kvelden, men den relativt unett bygde kroppen min protesterte vilt og hemingsløst etter bare et kvarters tid. Heldigvis. Så det ble hvitvin i stedet!

Jeg gleder meg dritmasse til å komme meg tilbake til Skutilen igjen – dette er virkelig et påskeparadis!