Første solotur: Teltvika

Som man av forrige innlegg kunne la seg informere om, syntes jeg Teltvika var et fint sted. Det var derfor ikke aldeles unaturlig at første solotur med overnatting på ei hytte gikk dit. Når man i tillegg hensyntar det faktum av at jeg ikke hadde gått på ski siden påska i fjor, gjorde det heller ikke veldig mye at det er knappe 9 kilometer å gå.

Dette er altså målet! Bildet ble riktignok tatt sist lørdag og ikke på denne turen.
Dette er altså målet! Bildet ble riktignok tatt sist lørdag og ikke på denne turen.

Onsdag femte mars er altså avreisedatoen. Man har god tid. Været slo ikke til i den grad man hadde håpa på, men det la i svært liten grad noen demper på noe som helst, egentlig. Annet enn lysforholdene. Sekk ble pakka etter alle kunstens regler, og etter lunsj var det på tide å skli avgårde over de deilige hvite vidder. Med på turen ble også Laban og Karinella – hun ville gå en liten tur til Nordhamna, og godt selskap er alltid velkomment. Vi gikk i samla tropp til Steinhytta, før våre veier skiltes.

Karinella, Steinhytta og Laban.
Karinella, Steinhytta og Laban.
Steinhytta sett fra sør (-ish).
Steinhytta sett fra sør (-ish).

Steinhytta tror jeg ble bygd på 70-tallet av en som var her som representant for Sysselmannens kontor. Sannsynligvis for å ha noe å gjøre før han klikka. Dette må jeg komme tilbake til – er litt usikker på hvor jeg har denne informasjonen fra. Uansett – den ligger ikke langt unna stasjonen, og har aldri vært ment som noe overnattingssted. Det skal dog sies at det finnes nok av stein til å bygge hytter her, så kanskje en senere sommerbesetning ønsker å ta opp tråden?

Jeg trente forresten også for første gang på å ha med meg veske med speilrefleks i på skitur. Neste gang skal jeg øke vekta og også ta med minst ett av batteriene til det.

Uansett – jeg og Laban trådte relativt ufortrødent videre. Nesten delmål var Catalinavraket – restene etter postflyet som styrta her på øya 28. mars 1954, altså for snart 60 år sida. Mer om dette seinere. GPSen ledet meg i riktig retning, dog måtte det noe leting til på stedet før man fant restene. Delvis begravde i snø var de ikke så lett å skille fra steinene man er i stand til å skue ellers …

Deler av en Catalina
Deler av en Catalina
Laban syntes også at den ene motoren fra Catalinaen var spennende.
Laban syntes også at den ene motoren fra Catalinaen var spennende.

Disse restene er minner om en dramatisk historie og en heroisk redningsaksjon. Av de ni som var ombord, omkom åtte. Jeg kommer som sagt tilbake til dette – under folkeopplysningsfanen!

Av en eller annen grunn føltes det litt tungt å gå denne dagen. Om det var latskap, føret, dårlig form eller mangelen på spesifikk skitrening, skal ikke sies, men jeg følte meg hverken som en Otto Sverdrup eller en Randulf Valle underveis. Heldigvis heller ikke som en Tommy Steine i kjendis-71° nord. Det var muligens først og fremst iveren etter å komme fram som gjorde seg gjeldende. Omsider ser man endringer i landskapet som tyder på at man nærmer seg.

Kapp Dunér. Det vestligste punktet på Bjørnøya.
Kapp Dunér. Det vestligste punktet på Bjørnøya.
Grytvika. Også tatt første mars.
Grytvika. Fotografi fra første mars og ikke denne turen.

Godt å være framme. Man satte pris på å kunne nyte kold drikke ved ankomst.

Etter å ha fjernet skodder, tent parafinlamper, fyrt opp og testa røykvarsler, var det på tide for å innta en eller annen form for føde. I de fleste tilfeller må snø på magisk vis omgjøres til vann – noe man med lvl8 i HelifuelFireMaking fikser relativt lett.

Det smeltes noe snø.
Det smeltes noe snø.

Etter gjentatte forsøk på å kontakte Moderskibet uten hell, gikk man ut for å forsøke det samme. Det gikk ganske greit, og i min fullstendige mangel på respekt for Dyktige Fagfolk, mistenkte jeg at Rune hadde gjort et noe slett loddearbeid da han lagde overgang til VHF-antenna. Fornøyd med god grunn for mobbing av skipskameraten, tenkte man ikke videre på det.

Etter en kopp kaffe og litt kontemplering, var det på tide å dra fram gourmetkokken (neida, dette er ikke en slang for noen kroppsdeler) i seg og stelle til den klassiske hyttematen – indrefilet av reinsdyr. Jeg hadde tatt med rikelig, slik at det også skulle holde til frokost neste dag. Et assortert utvalg av de grønnsaker vi hadde mest igjen av var også medbragt (det er en drøy måned siden forrige forsyning), sammen med smør og fløte (såklart). Resultatet ble upåklagelig!

Et særs romantisk og velanrettet gourmetmåltid.
Et særs romantisk og velanrettet gourmetmåltid.

Til maten nøt man en rødvin av fremmedlandsk opprinnelse, før man etter måltidet fortsatte fokus på smakfull drikke. Nok en kopp pulverkaffe, en frekkas av en nordbritisk brunsprit og en boks med pilsner fra verdens (påstått) nordligste (kommersielle) bryggeri. Laban fikk også nyte godt av maten, dog virka det ikke som om han satte pris på den i samme grad som yours truly.

Natta fortona seg som et lite helvete – bokstavelig talt. I frykt for at det skulle bli bikkjekaldt til morran, fyra jeg som en overstadig matros. Resultatet ble ei latterlig overoppvarma hytte noe som igjen gjorde det helt umulig å sove. Vinduet stod på vid vegg, men det hjalp ikke. Siden Laban lå i gangen og ikke har lov til å komme inn i hytta, var det heller ikke et alternativ å sette opp døra dit. Et desperat forsøk på å gjøre varmen velkommen, materialiserte seg ved at jeg gikk ut i bare bokseren for å bli kald. Det hjalp fint lite, og enden på visa ble ei særdeles kort  natt hva søvn angikk.

Etter 2,5 timer søvn, var det nok. Radiolytting og kaffedrikking fikk litt tid til å gå, så var det mekking av frokost. En frokost som viste seg å bli bemerkelsesverdig lik middagen fra kvelden før. Med unntak av det drikkelige tilbehøret. Skriving i hyttebok, oppvask og generelt oppfliing ble gjennomført, og man gjorde seg klar til at skli hjemover. Værforholdene hadde endra seg til plussgrader, frisk bris, tåkedis og pissregn. På runden rundt hytta for å sette for skoddene, oppdaga jeg at jeg muligens hadde dømt gamle ørn og bardun Rune litt for fort og hardt foregående kveld:

Ikke rart man slet med både Rx og Tx på VHFen ...
Ikke rart man slet med både Rx og Tx på VHFen …

Antenna vil bli reparert ved neste anledning; motet var ikke tilstede i det man skulle til å gå. Etter fem minutter hadde jeg noe redusert sikt:

Flott sikt på returen
Flott sikt på returen.

Peila inn Sørpunktet på GPSen og danset som en gasell over den hvite vidde, så hurtig at tåka letta og jeg faktisk kunne se noe. Laban har ennå ikke helt skjønt greia med ski og staver, og gjorde sitt beste for å skade seg på begge deler. Heldigvis gikk det bra. Da jeg så stasjonsmastene i det fjerne, ble det feira med å nok en gang ta et selvportrett.

Man er alltids i stand til å avfotografere seg selv.
Man er alltids i stand til å avfotografere seg selv.

Litt våt, men svært glad for at man nådde innspurten av fôringa (stuerten var vennlig og venta med å rydde bort da han observerte meg på tunet), var man tilbake på stasjonen mens det ennå var formiddag.

Godt fornøyd med turen, selv om det ikke ble tatt særlig med bilder denne gangen. Det betyr jo at man må tilbake ved et par-tre anledninger.

Det gleder man seg til!

En kommentar om “Første solotur: Teltvika

  1. Blir like fasinert hver gang jeg leser dine skildringer. Du imponerer stadig Bjarne, uansett strabasiøse eller mindre krevende utfordringer! Du gjør det ikke enkelt for deg selv ved å ta fram gourmetkokken,romantisk middag og fyring som tilsier nakne (ute)aktiviteter. Du står den bi 😉
    Nyt den vordende vårkåtheten og husk for all del batterier!! Klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *