Månedlige arkiver: mars 2014

Folkeopplysning: Postflyhavariet på Bjørnøya

28. mars 1954 forulykket postflyet på Bjørnøya da det skulle tilbake til Tromsø etter utført oppdrag. 8 mennesker omkom, én overlevde. Dette er et forsøk på å fortelle hva som skjedde i løpet av et dramatisk døgn her oppe. Mange vinklinger kunne vært valgt; historier fra redningsmenn, overlevende og det militære finnes. Dog må man begrense seg noe. Jeg har valgt å ha beretningene fra stuert Einar Strand som hovedvinkel. Alle passasjer som siteres er fra Strand, med mindre noe annet er oppgitt. En viss fare for unøyaktigheter finnes, men er forsøkt holdt til et minimum. Jeg forteller heller ikke noe om all innsats som i ettertid ble lagt ned av blant andre marinen - så som uthenting av de omkomne, som var ei påkjenning for de deltakende. Hjemtransporten av de omkomne, begravelsene og annet lar jeg også være. Denne saken har først og fremst fokus på det som skjer på Bjørnøya.

Natt til søndag 28. mars 1954 – noen dager forsinket på grunn av dårlig vær, letter Catalinaen KK-N, tilhørende 333-skvadronen fra Skattøra Sjøflyhavn i Tromsø. Kaptein Tor Arvid Høien leder et mannskap på åtte som skal ut på ei helt rutinemessig postflyging til Svalbard. Ruta er den sedvanlige: Tromsø – Bjørnøya – Isfjord Radio – Longyearbyen – Ny-Ålesund – Hopen – Bjørnøya – Tromsø, ei rute som vanligvis gjøres unna på 16 timer.
Det som er spesielt denne gangen, er at de har med seg en reporter fra NRK som skal lage et innslag om postflyging til Svalbard til programposten Aktuell-Post. Opprinnelig var det Jan Frydenlund, stortingsreporter, som skulle være med. På grunn av forsinkelsene måtte imidlertid Frydelund reise tilbake til Oslo, og programassistent Sigvart Tingvoll fra NRK Troms blir med i stedet.

Klargjøring av flyet dagen før avreise.
Klargjøring av flyet dagen før avreise.

Catalinaen er et trygt fly – det benyttes som sikringsfly på Skattøra, og kaptein Høien har tidligere utført flere krevende ambulanseturer med det.  Mannskapet kjenner maskinen godt etter å ha jobbet sammen på den i 20 måneder.

Turen forløper som normalt; postsekker droppes først over Bjørnøya, turen fortsetter til og over Spitsbergen, hvor alt foregår etter planen. Folk på bakken på de forskjellige lokasjonene er svært fornøyde med å motta post og hilsener hjemmefra, og hilser fly og besetning med energiske vink.
På hjemtur er de i forbindelse med Bjørnøya Radio, hvor Tingvoll foretar intervju med noen fra besetninga. Klokka er nå rundt 15.00, og flyet passerer lavt over stasjonsområdet. For å avslutte intervjuet før radioforbindelse brytes, gjør flyet en sving og skal fly over stasjonen enda en gang, før man omsider setter snuten i retning Tromsø. Kort tid etter vendereisen, blir forbindelsen med Bjørnøya Radio brutt, og man antar at det er problemer med kommunikasjonsutstyret – noe som slett ikke er uvanlig på 1950-tallet.

Jeg stod ute på kjøkkenet da jeg av telegrafistens radiosamtale forstod at det straks ville være over stasjonen. Jeg gikk straks ut på trappa og fikk med en gang øye på flyet som kom fra nord-øst og passerte over Tobiesens hus som ligger ca. 50 meter nedenfor og litt vest for stasjonen. Høyden anslår jeg til maksimum 80-100 meter over havoverflata. Flyet gjør en styrbord sving som om det ville komme tilbake over stasjonen, men tørnet så til babord med kurs sør-sørvest. En stund etter forsvinner det i en snøbyge“.

Tre kvarter etter forventa ankomst på Skattøra, setter flykommando Nord-Norge i gang forberedende redningstiltak. Det settes raskt i gang søk, blant annet med en annen Catalina som er i beredskapsstyrken i Tromsø. Flyet avsøker farvannene mellom Tromsø og Bjørnøya samme kveld, uten resultat. I tillegg går KNM Andenes, KNM Sørøy, forskningsskipet G.O. Sars, ishavsfartøyet Norsel og et par mineleggere mot området for søk.

Catalinaen i Adventalen, etter sigende bare timer før katastrofen var et faktum. Faksimilie fra Svalbardposten.
Catalinaen i Adventalen, etter sigende bare timer før katastrofen var et faktum. Faksimilie fra Svalbardposten.

Klokka 1820 sendes det SOS fra Skattøra, og bestyrer Oddmund Søreide på Bjørnøya Radio kaller sammen besetninga for å drøfte saken. Klokka 1830 går stuert Einar Strand og telegrafist Alv Alvær ut for å søke etter et eventuelt vrak – været er frisk bris, snøbyger og varierende sikt ned i 25 meter. Etter drøyt tre kvarter tar de to en kort hvil i snøbygene, og blir da oppmerksomme på noe grått i nærheten. De antar at det bare er steiner (som er et relativt vanlig syn her på øya), men bestemmer seg likevel for å ta en titt. Når de så kommer nærmere, skimter de svake flammer gjennom snøkavet, og det kommer som et sjokk på dem i det de skjønner hva det er de ser.

Motor fra vraket. På vinteren er det ofte bare denne som er synlig av vrakdelene.
Motor fra vraket. På vinteren er det ofte bare denne som er synlig av vrakdelene.

De nærmer seg flyet raskt, og roper høyt. Vel 25 meter unna vraket, får de svar fra flyet. Under flyets haleparti ligger telegrafist Paul Olsen fra 333-skvadronen. Han forteller om smerter i høyre legg, og det viser seg at beinet er brukket, og han har også skrammer og blod i ansiktet.
Alvær og Strand forsøker å gjøre det så behagelig som mulig for Olsen; de finner en sovepose og en flytevest fra flyet, og de har med varm kaffe på termos. Den forulykkede etterspør en sigarett og får også dette. Det ser ut til at Olsen etter alt å dømme er noe forvirret – han spør blant andre ting om flyet har kræsja og om han er på Spitsbergen eller på Hopen. Mennene svarer ham, men han stiller flere ganger de samme spørsmålene.

Både telegrafist Alvær og jeg går rundt flyet og roper for det tilfelle at flere skulle være i live og ved bevissthet. Vi finner snart ut at det bare er denne ene som har overlevd katastrofen. Vi blir enige om at jeg skal bli tilbake hos Olsen mens Alvær skal gå tilbake til stasjonen med beskjed om at flyvraket er funnet og at en av mannskapene er i live, samt for å hente hjelp“.

Alvær får en strabasiøs tur hjemover. Det er nå mørkt, og siden det nå også er et skikkelig snøkav, ser han knapt lenger foran seg enn skituppene. Han føler seg fram med stavene. Det faktum at vinden har dreid gjør ham også usikker på retningen. Et sted går han utfor et stup, men kommer sånn noenlunde ned på beina, slik at han er i stand til å fortsette. Omsider er han fremme på stasjonen, og er så sliten og medtatt at han har problemer med å holde seg oppreist. Han forteller hva de har opplevd, og telegrafist Lars Hochlin som er i kontakt med Flykontrollen i Tromsø avbryter sendinga med beskjed om at han vil komme tilbake med ei viktigere melding. Alværs beretning om flyvraket kommer som et sjokk på Hochlin, slik at han må ta seg kraftig sammen for å få sendt meldinga som forteller verden om funnet.

Klokka 2145 går meldinga fra Bjørnøya Radio om at flyvraket er funnet havarert.

Restene av en vinge fra flyet
Restene av en vinge fra flyet

Noen må dra ut igjen, og Alvær er altfor utkjørt til dette. Han overtar i stedet telegrafistvakta mens bestyrer Søreide og Hochlin drar ut med skikjelke, litt mat og drikke i en ryggsekk samt ulltepper og en pels. Et forsøk på å følge Alværs skispor er tilnærma fånyttes – sporene er utydelige og til dels utvisket, og selv om været er noe bedre, er det fortsatt en del snøfokk og nokså mørkt. De har med lommelykt og bruker denne til å signalisere fra alle høydepunkter i terrenget. De krysser frem og tilbake hele natten uten å komme i kontakt med Strand, og ser seg til slutt nødt til å returnere til stasjonen for å i all hast få seg noe å spise. Klokka 0500 ankommer de stasjonen, 0530 er de igjen ute på leit. Denne gang i hver sin retning.

Det ble lang ventetid for Olsen og meg som satt igjen ved flyvraket. Etter hvert ble han klarere og snakket mer fornuftig. Jeg gikk fra ham en stund for å undersøke rundt vraket, og gikk i stadig større sirkler helt til yttergrensen av der jeg fant vrakrester. Jeg kunne ikke finne andre spor enn mine egne og Alværs skispor.
Jeg hadde lommelykt og signaliserte med denne med jevne mellomrom for at de karene som vi visste nå lette etter oss lettere skulle finne oss. Etter noen timers forløp var batteriene nærmest oppbrukt. Olsen begynte å bli mer og mer utålmodig, jeg trøstet ham så godt jeg kunne og vi drakk kaffe, røkte og pratet sammen om forskjellige ting. Det ble etter hvert uhyggelig å sitte der i mørket og snøværet blant de forulykkede som lå der, i alt seks mann som jeg hadde funnet pluss to til som jeg visste måtte være der. Det brant fremdeles svakt i flyvraket med små eksplosjoner av og til. Det er så mangt en tenker på når en sitter slik, og det ene bildet etter det andre dukker opp; nifse ting som kanskje hadde hendt før og som nå meldte seg og dukket klart og tydelig opp i bevisstheten. Siden batteriene i lommelykten var utbrent, spurte jeg Olsen om det fantes noe i flyet som vi kunne nytte til å få tent opp et bål med. Han mente jeg fikk forsøke å tenne varme på en av gummibåtene. Det forsøkte jeg også etter først å ha skåret ut surstofflaska som jeg var redd kunne eksplodere. Det lyktes ikke å få gjort opp noe bål. Fyrstikkene mine var også blitt våte
“.

Deler av skroget fra flyet.
Deler av flyskroget.

 

Deler av en vinge
Deler av en vinge

Etter hvert blir de to mennene klare over at de som er sendt ut fra stasjonen må ha gått seg ville. Strand setter sammen en slags provisorisk kjelke av skiene sine, legger soveposen over før han så legger Olsen på. Sistnevnte er for øvrig meget godt kledd, med ei enorm pelsjakke. Strand gir ham så skinnlua si – selv tuller han et skjerf om hodet. Olsen sier han er redd for at den brukne foten er slitt av, men er synlig letta når han finner ut at han kan bevege tærne. Olsen forteller i samtalens løp at han har krøpet ca 50 meter forover mot flyet for å komme i ly under halen. Mens han krøp hadde han passert en av de andre karene, men han viste ikke tegn til liv.

Strand begynner å trekke Olsen avgårde, men etter bare et par hundre meter er han såutkjørt at han ikke greier å dra lenger. De skjønner at dette ikke kommer til å gå, og har en liten rådslagning som konkluderer med at Strand skal la Olsen bli igjen mens han selv går til stasjonen for å hente hjelp. Strand graver kjelken med Olsen ned i snøen så godt det lar seg gjøre og overlater lommelykta (som det fortsatt var noe lys i) til ham. Etter å ha vist ham hvilken retning han skulle lyse for å signalisere når de kom tilbake, forlot Strand ham til fots. Det er fortsatt mørkt, men været hadde letnet betraktelig.

For å være sikker på å ikke gå meg bort på tilbakevegen, gikk jeg i retning nordover for å komme ned til stranda og deretter følge denne tilbake til stasjonen. Et sted falt jeg nedover en skrent og ned i et elveleie, jeg var så sliten at jeg ikke klarte å komme meg oppover skråningen hverken fram eller tilbake, men lot meg gli på ryggen nedover elveleiet til skråningene ble slakere så jeg kunne komme meg opp. Jeg var framme ved stasjonen ved 1-tida, hvor jeg treffer Alvær som er vakthavende telegrafist. Søreide og Hochlin var fremdeles ute på leting. Jeg spiser litt i all hast og skriver ned et par linjer med beskjed om at Søreide og Hochlin må følge sporene minne fram til Olsen. Jeg finner meg et par ski på loftet og legger straks i vei ut igjen for snarest råd å komme tilbake til Olsen.
På tilbakeveien gikk jeg meg vill, sannsynligvis var jeg for langt vest, og jeg var ikke i stand til å finne igjen Olsen. Jeg ble meget fortvilet da jeg oppdaga at jeg hadde gått meg vill, og det som tynget mest på samvittigheten var at jeg hadde gått fra Olsen. Nå var han kan hende frosset i hjel, kanskje ville jeg bli anklaget for uaktsomt drap – det var så mange tanker som for gjennom hodet mitt nettopp da, men jeg forsøkte å trøste meg med at det var Olsens forslag at jeg skulle gå ifra’n. Det kunne forresten hende at de andre to alt hadde funnet ham og fått ham i hus – siden jeg nå ikke kunne finne Olsen der jeg mente å ha gått fra ham.

Motoren ligger der som den mest synlige av vrakdelene.
Motoren ligger på ulykkesstedet som den mest synlige av vrakdelene.

Strand er nå temmelig utkjørt igjen, og tenker nå å forsøke og finne fram til flyvraket som han vet må være i nærheten, for så å få tak i noe av nødprovianten han hadde sett. Han ombestemmer seg og starter å systematisk gå i sikksakk for kanskje å finne Olsen likevel. Etter ei stund finner han Olsen halvt nedsnødd og føket over. Olsen sover, og Strand tror først at han er bevisstløs og kanskje har sovnet inn for godt. Ved tiltale våkner han straks, er helt klar og ved full bevissthet. Strand graver ham fram og han kjenner på hendene, som er varme. Strand føler en stor lettelse når han blir klar over at Olsen er OK og at det ikke er noen øyeblikkelig fare på ferde.
Han begynner å trekke igjen, og de kommer også denne gangen 200-300 meter framover før Strand igjen er utmattet. De må stanse igjen, og begge er nå klare over at dette ikke går.

“Dette går ikke; du får prøve å finne en annen utvei”, sier Olsen.

Den eneste utveien jeg hadde, var å gå fra ham enda en gang for å forsøke å få kontakt med Søreide og Hochlin, men av Olsens sinnsstemning – slik den var nå – forstod jeg at det ikke gikk an å si noe til ham om dette. Jeg lot skiene mine stå, og sa til Olsen at jeg bare skulle gå et stykke nordover for å se meg om og forsøke å få kontakt med de to andre. Han ropte etter meg flere ganger, men jeg bare vinket til ham og ba ham ta det med ro en stund, så skulle jeg snart være tilbake.

Strand setter nok en gang kursen tilbake til stasjonen, og ankommer rundt klokka sju. Her får han høre at de to andre har vært hjemme ved femtida, men at de har dratt ut igjen. Han spiser litt og hviler noen minutter, før han ikke ser noen annen råd enn å dra tilbake til Olsen hurtigst mulig og håpe på at Søreide eller Hochlin finner dem.  På vei tilbake får han kontakt med Søreide som har funnet Strands skispor fra ett-tida på natta.

Da vi sammen når fram til Olsen, finner vi ham krypende i snøen, ca. 100 meter fra kjelken. Olsen fortalte at da jeg forlot ham siste gangen, fikk han panikk og rullet seg av kjelken, for å forsøke og krype etter sporene mine.
Vi fikk lagt Olsen til rette på kjelken igjen, og trekkinga går langt bedre nå som vi er to man til å dra, men det går smått. Ca. klokka 0945 møter vi Hochlin som har vært hjemom stasjonen ved 9-tida og fått beskjed. Han har nå fulgt mine fotspor og har denne gangen ikke hatt vanskeligheter med å følge dem.

Motoren.
Motoren.

Hochlin henter stasjonens skikjelke som er satt igjen et stykke inne på vidda, og Olsen blir lagt over på denne. Ca. klokka 1225 er de framme ved stasjonen. Skikjelken med Olsen blir båret inn i radiorommet, klærne tas av, og de masserer ansikt, hender og føtter. Høyre leggben er knust, og han har en del skrammer i ansiktet og på hendene, men ellers ser han ut til å ha klart seg bra. Benet spjelkes, sårene vaskes og bandasjeres. Olsen får frokost, blir bragt til køys og sovner straks.

Det var slitsomt mens det stod på. Skal jeg si som sant er, hadde vi sovet lite de to nettene forut. Fredag kveld hadde vi et lite lag her siden jeg fylte 25 år den dagen, og natt til søndag satt vi oppe og venta på flyet. Det var vel dette som gjorde mye til at det ble som slitsomt som det ble.
Men det e no itj nå meir å tænk på no som alt e over og vi fekk hainn Olsen velbærga i hus.

De omkomne var:
Kaptein Tor Arvid Høien fra Harstad, 32 år. Etterlot seg hustru og to barn.
Løytnant Øystein Bjørnerud fra Telemark.  1. navigatør. 26 år, ugift.
Fenrik Johannes H. Floan fra Trondheim. 2. navigatør. 28 år, ugift.
Fenrik Svang Rasmussen fra Oslo. 2. flyger. 25 år, ugift.
Fenrik Eigil Lund fra Bærum. 3. flyger. 27 år, ugift.
Vingsersjant Håkon Johansen fra Stavanger. 2. telegrafist , 34 år. Etterlot seg hustru og en sønn.
Vingsersjant Georg Nødland fra Stavanger. Flymaskinist, 27 år. Etterlot seg hustru og en sønn.
Programassistent Sigvart Tingvoll fra NRK Tromsø, 28 år. Etterlot seg hustru og en datter.

Minnesmerket utenfor Bjørnøya Meteorologiske Stasjon, avduket 1. november 1984.

Minnesmerket utenfor Bjørnøya Meteorologiske Stasjon, avduket 1. november 1984.

Kilder:

  • Postflytragedien på Bjørnøya av Odd Magnus Heide Hansen (http://www.skattora.com/tff-no4-catalina-bjornoya1.html)
  • Rapport fra LKN fra 5. april 1954 (med intervju av stuert Einar Strand fra besetninga på Bjørnøya Radio)
  • Bestyrer Oddmund Søreides beretninger fra sesongen 1953-54 på Bjørnøya Radio
  • Faksimilie fra Svalbardposten, dato ukjent.

Tredje oppsamlingspost

Ah, noch einmal …

Jeg skal ikke unnskylde meg og si at jeg ikke prioriterer denne bloggen, all den tid det burde fremstå som relativt åpenbart nå. Dog skal jeg for tredje gang levere en oppsamlingspost. Det har da skjedd litt småtterier siden hytteturen for et par uker siden, så dere underbuksekikkende nysgjerrigper og –karier skal alltids få tilfredsstilt de skrikende behov etter info om mitt privatliv og ditto levnet her oppe på den tåkete, steinfylte ø på 74,5 grad nord.

Det er ikke så verst her.
Det er ikke så verst her.

Jeg har siden sist montert EDB-utstyr for Meteorradaren til UiT, fått ny optikk til kameraet, mottatt bartevoks, shorts og fine ting fra Engle (han syntes den shortsen jeg hadde på solfesten var for dårlig), tappet øl på flaske, vært på en liten «hyttetur», brygget mer øl, samt at jeg har tatt noen bilder av nærområdet sett gjennom tidligere nevnte nye optikk.
Som jeg tidligere har fortalt, er jeg opptatt av kronologi, og jeg starter herved med begynnelsen.

Vi har masse utstyr fra ymse institusjoner her – Telenor Maritim Radio, Avinor, UiB, Nordlysobservatoriet, Geofysisk Institutt på UiT, Kystverket, Kartverket og sikkert enda flere jeg ikke husker i forbifarta. Jeg er utførende idiot på disse installasjonene dersom arbeid skulle være påkrevd. Meteorradaren til UiT hadde vært ute av drift ei stund, og det var på tide å få fart på denne igjen. To solide esker med industristandard EDB-maskiner (til sammen 40 kilo) ble lempa ut og klargjort. Selve bua er relativt lita, så det ble trangt om plassen. Det skulle også vise seg at man bak racket de skulle monteres i, hadde ca 32 centimeter arbeidsplass. Etter å ha revet i stykker ei t-skjorte på hjørnet av skapet, kom jeg til at jeg måtte ha hjelp av en som var litt mindre unett bygd enn meg til selve monteringa. Hans-Olaf, som er elektriker og elektroingeniør stilte velvillig opp. Det var flotte greier, og i løpet av få timer hadde vi fått dytta i gang skiten igjen. Noe bannskap og generell baktalelse av dårlige romløsninger gikk med underveis, men det ser ut til at alt nå er i skjønneste orden. Hurra for det.

Her er meteorradarbua med alle seks antenner. Det er vel 4 mottakere (Rx) og 2 sendere (Tx) om jeg ikke husker helt feil.
Her er meteorradarbua med alle seks antenner. Det er vel 4 mottakere (Rx) og 2 sendere (Tx) om jeg ikke husker helt feil.
Hans-Olaf er en hjelpsom mann - og heldigvis noe nettere i fasongen enn yours truly.
Hans-Olaf er en hjelpsom mann – og heldigvis noe nettere i fasongen enn yours truly.

Ny optikk var på plass, som nevnt. Vidvinkelen ble testa som portrettobjektiv, og resultatet var svært så vellykka!

Test av vidvinkel. Success!
Test av vidvinkel. Success!

Her om dagen gikk Gærningen og jeg en liten tur til Mjogsjøhytta. Akkurat begrepet «hytte» er vel her noe løst, det ligger litt planker og en gammel ovn i snøen. Dog er dette en del av kjentmannsmerket, og vi tenkte det sikkert var en fin liten tur. Det viste seg å stemme, og etter å ha tilbakelagt rundt 16,5 km til fots på den harde snøen, var vi hjemme igjen. Fin tur var det. Neste gang tar jeg med hytteovnsbok for å legge ut der. Det burde finnes.

Undertegnede og Mikael (aka Gærningen) på vei til Mjogsjø!
Undertegnede og Mikael (aka Gærningen) på vei til Mjogsjø!
Her har jeg erobret ovnen på Mjogsjø.
Her har jeg erobret ovnen på Mjogsjø.

Jeg har tidligere hatt en bryggedag her oppe, og det var på tide med en ny. Dette tror jeg ikke at jeg har blogga noe om tidligere. Det er ikke tillatt å fremstille drikke med alkoholgehalt overstigende 2,5%, så det har begrensa noe. Lovlydig som man tross alt er, justerer man oppskrifter deretter. Bryggeriet har fått navnet «Nebelfürst Brauerei» og slagordet «Macht und Nebel». Tåkefyrsten Lerner er en av de mer kuriøse personligheter i Bjørnøyas historie, så navnet kom omtrent av seg selv. Den første produksjonen ble en Tobiesen Arctic Pale Ale. Det viser seg at den er i slekt med IPAen, men det får gå. Den inneholder både akasiehonning og annet snacks. Ikke drikkeklar riktig ennå, men info kommer nok.

Dette er en Tobiesen Arctic Pale Ale. Drikkeklar i april. Muligens tidligere, om vi blir for tørste.
Dette er en Tobiesen Arctic Pale Ale. Drikkeklar i april. Muligens tidligere, om vi blir for tørste.

Bryggedag to var her om dagen, og denne gangen var det påskeølet som skulle stelles til. I skrivende stund står det og gjærer på lugar to, og jeg håper virkelig at det blir som tiltenkt. En Wit er for meg det perfekte øl til å feire sol, så også påske. Etter navneforslag fra flere hold, landa jeg på (det tilsynelatende cheesy) navnet Catalina Wit. Det er selvsagt veldig morsomt (takk, Karinella!), men det er faktisk ikke BARE et ordspill for å gjøre Jørgen Hegstad irritert. I slutten av måneden er det 60 år siden et postfly styrta her på Bjørnøya – 8 omkom og én overlevde. Flyet var av typen Catalina (jeg har vel forresten skrevet om dette før), og derav navnet.  Historiene som har blitt nedtegnet fra denne hendelsen er gripende, og vi har et minnesmerke fra ulykken nedenfor stasjonen.

Der brygges. Meskekaret ble bygd av sommerbesetninga 2012!
Der brygges. Meskekaret ble bygd av sommerbesetninga 2012!
Appelsinskall, koriander, humle og klarningsmiddel. Det blir en Wit!
Appelsinskall, koriander, humle og klarningsmiddel. Det blir en Wit!

Jeg har også tatt med nyoptikken rundt omkring for å avfotografere litt ting og/eller tang i nærområdet. Her er noen bilder:

På torsdag var det sol fra tilnærma skyfri himmel. Det var ganske fint.
På torsdag var det sol fra tilnærma skyfri himmel. Det var ganske fint.
Fornøyd med vindvinkel. Ja, omgivelsene også, for den del.
Fornøyd med vindvinkel. Ja, omgivelsene også, for den del.
En gammel sliter hviler ved havna.
En gammel sliter hviler ved havna.
Enkelte jeg kjenner i Trondheim, ville nok testa sykkelstien forlengst. Itte je.
Enkelte jeg kjenner i Trondheim, ville nok testa sykkelstien forlengst. Itte je.
Dette er Terminal 17. Den skal bli helt fantastisk. Cirka.
Dette er Terminal 17. Den skal bli helt fantastisk. Cirka.
Vått og kaldt på kaia har det vært. Fint også.
Vått og kaldt på kaia har det vært. Fint også.

Dersom det blir vær til det, skal den alltid fotogene Rune og undertegnede danse som fjærlette gaseller bortover prærien retning sør-vest i løpet av dagen. Målet er Russehamna. Vi får se om vi orker når Rune er ferdig med 2400-timersservicen på generator 2, “Lotta”!

Lotta er en Scania DI 12 62M som leverer 199kW. Det er Madicken også, og det er hun som tar seg av dette mens Rune nevler på Lotta.
Lotta er en Scania DI 12 62M som leverer 199kW. Det er Madicken også, og det er hun som tar seg av dette mens Rune nevler på Lotta.

Denne gangen GARANTERER jeg at det ikke skal gå like lang tid til neste post – det blir en til allerede før måneden er omme!

Natta!
Natta!

 

Første solotur: Teltvika

Som man av forrige innlegg kunne la seg informere om, syntes jeg Teltvika var et fint sted. Det var derfor ikke aldeles unaturlig at første solotur med overnatting på ei hytte gikk dit. Når man i tillegg hensyntar det faktum av at jeg ikke hadde gått på ski siden påska i fjor, gjorde det heller ikke veldig mye at det er knappe 9 kilometer å gå.

Dette er altså målet! Bildet ble riktignok tatt sist lørdag og ikke på denne turen.
Dette er altså målet! Bildet ble riktignok tatt sist lørdag og ikke på denne turen.

Onsdag femte mars er altså avreisedatoen. Man har god tid. Været slo ikke til i den grad man hadde håpa på, men det la i svært liten grad noen demper på noe som helst, egentlig. Annet enn lysforholdene. Sekk ble pakka etter alle kunstens regler, og etter lunsj var det på tide å skli avgårde over de deilige hvite vidder. Med på turen ble også Laban og Karinella – hun ville gå en liten tur til Nordhamna, og godt selskap er alltid velkomment. Vi gikk i samla tropp til Steinhytta, før våre veier skiltes.

Karinella, Steinhytta og Laban.
Karinella, Steinhytta og Laban.
Steinhytta sett fra sør (-ish).
Steinhytta sett fra sør (-ish).

Steinhytta tror jeg ble bygd på 70-tallet av en som var her som representant for Sysselmannens kontor. Sannsynligvis for å ha noe å gjøre før han klikka. Dette må jeg komme tilbake til – er litt usikker på hvor jeg har denne informasjonen fra. Uansett – den ligger ikke langt unna stasjonen, og har aldri vært ment som noe overnattingssted. Det skal dog sies at det finnes nok av stein til å bygge hytter her, så kanskje en senere sommerbesetning ønsker å ta opp tråden?

Jeg trente forresten også for første gang på å ha med meg veske med speilrefleks i på skitur. Neste gang skal jeg øke vekta og også ta med minst ett av batteriene til det.

Uansett – jeg og Laban trådte relativt ufortrødent videre. Nesten delmål var Catalinavraket – restene etter postflyet som styrta her på øya 28. mars 1954, altså for snart 60 år sida. Mer om dette seinere. GPSen ledet meg i riktig retning, dog måtte det noe leting til på stedet før man fant restene. Delvis begravde i snø var de ikke så lett å skille fra steinene man er i stand til å skue ellers …

Deler av en Catalina
Deler av en Catalina
Laban syntes også at den ene motoren fra Catalinaen var spennende.
Laban syntes også at den ene motoren fra Catalinaen var spennende.

Disse restene er minner om en dramatisk historie og en heroisk redningsaksjon. Av de ni som var ombord, omkom åtte. Jeg kommer som sagt tilbake til dette – under folkeopplysningsfanen!

Av en eller annen grunn føltes det litt tungt å gå denne dagen. Om det var latskap, føret, dårlig form eller mangelen på spesifikk skitrening, skal ikke sies, men jeg følte meg hverken som en Otto Sverdrup eller en Randulf Valle underveis. Heldigvis heller ikke som en Tommy Steine i kjendis-71° nord. Det var muligens først og fremst iveren etter å komme fram som gjorde seg gjeldende. Omsider ser man endringer i landskapet som tyder på at man nærmer seg.

Kapp Dunér. Det vestligste punktet på Bjørnøya.
Kapp Dunér. Det vestligste punktet på Bjørnøya.
Grytvika. Også tatt første mars.
Grytvika. Fotografi fra første mars og ikke denne turen.

Godt å være framme. Man satte pris på å kunne nyte kold drikke ved ankomst.

Etter å ha fjernet skodder, tent parafinlamper, fyrt opp og testa røykvarsler, var det på tide for å innta en eller annen form for føde. I de fleste tilfeller må snø på magisk vis omgjøres til vann – noe man med lvl8 i HelifuelFireMaking fikser relativt lett.

Det smeltes noe snø.
Det smeltes noe snø.

Etter gjentatte forsøk på å kontakte Moderskibet uten hell, gikk man ut for å forsøke det samme. Det gikk ganske greit, og i min fullstendige mangel på respekt for Dyktige Fagfolk, mistenkte jeg at Rune hadde gjort et noe slett loddearbeid da han lagde overgang til VHF-antenna. Fornøyd med god grunn for mobbing av skipskameraten, tenkte man ikke videre på det.

Etter en kopp kaffe og litt kontemplering, var det på tide å dra fram gourmetkokken (neida, dette er ikke en slang for noen kroppsdeler) i seg og stelle til den klassiske hyttematen – indrefilet av reinsdyr. Jeg hadde tatt med rikelig, slik at det også skulle holde til frokost neste dag. Et assortert utvalg av de grønnsaker vi hadde mest igjen av var også medbragt (det er en drøy måned siden forrige forsyning), sammen med smør og fløte (såklart). Resultatet ble upåklagelig!

Et særs romantisk og velanrettet gourmetmåltid.
Et særs romantisk og velanrettet gourmetmåltid.

Til maten nøt man en rødvin av fremmedlandsk opprinnelse, før man etter måltidet fortsatte fokus på smakfull drikke. Nok en kopp pulverkaffe, en frekkas av en nordbritisk brunsprit og en boks med pilsner fra verdens (påstått) nordligste (kommersielle) bryggeri. Laban fikk også nyte godt av maten, dog virka det ikke som om han satte pris på den i samme grad som yours truly.

Natta fortona seg som et lite helvete – bokstavelig talt. I frykt for at det skulle bli bikkjekaldt til morran, fyra jeg som en overstadig matros. Resultatet ble ei latterlig overoppvarma hytte noe som igjen gjorde det helt umulig å sove. Vinduet stod på vid vegg, men det hjalp ikke. Siden Laban lå i gangen og ikke har lov til å komme inn i hytta, var det heller ikke et alternativ å sette opp døra dit. Et desperat forsøk på å gjøre varmen velkommen, materialiserte seg ved at jeg gikk ut i bare bokseren for å bli kald. Det hjalp fint lite, og enden på visa ble ei særdeles kort  natt hva søvn angikk.

Etter 2,5 timer søvn, var det nok. Radiolytting og kaffedrikking fikk litt tid til å gå, så var det mekking av frokost. En frokost som viste seg å bli bemerkelsesverdig lik middagen fra kvelden før. Med unntak av det drikkelige tilbehøret. Skriving i hyttebok, oppvask og generelt oppfliing ble gjennomført, og man gjorde seg klar til at skli hjemover. Værforholdene hadde endra seg til plussgrader, frisk bris, tåkedis og pissregn. På runden rundt hytta for å sette for skoddene, oppdaga jeg at jeg muligens hadde dømt gamle ørn og bardun Rune litt for fort og hardt foregående kveld:

Ikke rart man slet med både Rx og Tx på VHFen ...
Ikke rart man slet med både Rx og Tx på VHFen …

Antenna vil bli reparert ved neste anledning; motet var ikke tilstede i det man skulle til å gå. Etter fem minutter hadde jeg noe redusert sikt:

Flott sikt på returen
Flott sikt på returen.

Peila inn Sørpunktet på GPSen og danset som en gasell over den hvite vidde, så hurtig at tåka letta og jeg faktisk kunne se noe. Laban har ennå ikke helt skjønt greia med ski og staver, og gjorde sitt beste for å skade seg på begge deler. Heldigvis gikk det bra. Da jeg så stasjonsmastene i det fjerne, ble det feira med å nok en gang ta et selvportrett.

Man er alltids i stand til å avfotografere seg selv.
Man er alltids i stand til å avfotografere seg selv.

Litt våt, men svært glad for at man nådde innspurten av fôringa (stuerten var vennlig og venta med å rydde bort da han observerte meg på tunet), var man tilbake på stasjonen mens det ennå var formiddag.

Godt fornøyd med turen, selv om det ikke ble tatt særlig med bilder denne gangen. Det betyr jo at man må tilbake ved et par-tre anledninger.

Det gleder man seg til!

Fotografispesial: Fem hytter på ditto antall timer

På en feiende flott første mars var det på tide med en omfattende forsyningsrunde til hyttene – slik at de er klare for storinnrykk framover. Det har ikke vært desperate mengder med hytteturer til nå, men lys, vær og føre framover kommer nok til å endre på dette. Flere er allerede godt i gang, og Kirsti ble den første til å dra i land kjentmannsmerket av denne besetninga – gratulerer! Mer om hva kjentmannsmerket er kommer sikkert en annen gang.

Helt greit vær for en første mars-tur.
Helt greit vær for en første mars-tur. Litt til høyre for midten kan vi skimte stasjonssjef Erik på tur med Aki og Eerkki!
Vi burde være i nærheta av Catalinavraket nå?
Vi burde være i nærheta av Catalinavraket nå? Kari, Rune og Mikael har trua!

Vi lasta opp sledene med ved, propan, brannslokkere, røykvarslere, proviant, fyrstikker, lys, servietter, papptallerkener, parafin, lampeolje, speil (!) og diverse annet, så tok vi turen rundt omkring. Først ute var Teltvika

Teltvika med Kapp Dunér i bakgrunnen!
Teltvika med Kapp Dunér i bakgrunnen!
Rune har, i likhet med Laban, en forkjærlighet for å gå på tak.
Rune har, i likhet med Laban, en forkjærlighet for å gå på tak.
Grytvika. Ikke så verst her.
Grytvika. Ikke så verst her.

Etter noen runder med lemping, bytte av pulverapparater, sjekk av vedmengde, måltaking av pipe (det skal selvsagt bli ny pipe her også etter hvert – følg med! (For dere som ikke skjønner hva jeg snakker om, se her)) – gikk ferden videre til Røyvass.

Bjørnestua, også kjent som Røyvasshytta.
Bjørnestua, også kjent som Røyvasshytta.
Velkommen skal man være.
Velkommen skal man være.
Kari mister litt av hodet mens hun legger ut fyrstikker.
Kari mister litt av hodet mens hun legger ut fyrstikker.

Mikael klødde litt etter å bli igjen her, siden hytta ligger ved Røyevatnet, og Mikael er en mann som setter pris på de røyer han kan fange! Dog dømte han tu det, med bakgrunn i at han 1) ikke hadde med ski og 2) har et par SOLIDE gnagsår på begge hælene etter forrige skitur. Han ble derfor med videre til Skutilen.

Det er flere fjell enn Misery her. Dette er Antarctica og Alfredfjellet.
Det er flere fjell enn Misery her. Dette er Antarctica og Alfredfjellet.
Skutilen, fjellhytta. Hit går årets påsketur, helt sikkert. Den mest hyttete av hyttene!
Skutilen, fjellhytta. Hit går årets påsketur, helt sikkert. Den mest hyttete av hyttene!
Karinella ønska seg et lag til med ull.
Karinella ønska seg et lag til med ull.
Mens Mikael og Rune tørker snørr.
Mens Mikael og Rune tørker snørr.

For egen del var dette en hyggelig overraskelse – ei fjellhytte på Bjørnøya! Riktig så hyggelig plass – til og med et adskilt soverom med plass til fire! Ikke verst. Siden jeg kommer til å savne Nordli og Arnbygget i påska, blir dette et helt okei substitutt. Vi dvelte dog ikke veldig lenge her heller, før vi satte skuterskia i retning Russehamna.

Her stakes kursen videre mot Russehamna
Her stakes kursen videre mot Russehamna

Den meget omtalte. Jeg hadde hørt svært mye om denne. Beliggenhet, etc. Storesøster Lena har denne som sin klare favoritt. Det skal sies at man hadde noen forventninger til hva man skulle få se.

Russehamna har en helt ok beliggenhet.
Russehamna har en helt ok beliggenhet.
Russehamna. Til venstre for bildet ligger Steinkjerholmane.
Russehamna. Til venstre for bildet ligger Steinkjerholmane.
"Sjarmerende hytte med spektakulær utsikt"
“Sjarmerende hytte med spektakulær utsikt”
Adkomst uten brodder viser seg å være vanskelig.
Adkomst uten brodder viser seg å være vanskelig.
Fint sted! Oppafor kokkeboligen ser dere Steinkjerholmane!
Fint sted! Oppafor kokkeboligen ser dere Steinkjerholmane!

Her hoppa Karinella av bussen, planlagt. Hun hadde pakka med seg litt mat, klær, et par ski og staver, gønner og sånt, og så fram til ei overnatting eller to lengst mulig unna stasjonen. Selv hadde jeg blitt med på denne turen direkte fra formiddagsvakt og hadde knota det til sånn at jeg også skulle på natt, så for min del var det aldri et alternativ. Selv om det skal sies at det frista en anelse. Det er ikke vanskelig å fastslå at beliggenheten til denne hytta er den mest spektakulære av samtlige.

Etter en kopp kaffe og litt kjeks, var det på tide å takke farvel til vakre Russehamna og vertinne Karinella. Vi hadde jo fortsatt et par hytter igjen, og disse var et stykke unna. Nå skal det sies at det selvsagt er relativt, all den tid øya er ca to mil lang. Dog skulle vi passere endel steinete områder, og det er aldri godt å vite på forhånd hvor man kan kjøre.
Vi hadde transportert ut det meste til Kapp Levin tidligere. Det var bare noen småtterier igjen. I tillegg hadde vi lagt ut ved som vi skulle ta med til Tunheim der – siden Tunheim er rett borti høgget likelell. Så da kjørte vi til Kapp Levin igjen. Mitt tredje besøk der var snart et faktum.

Sånn ser altså hytta på Kapp Levin faktisk ut. Legg merke til pipehatten!
Sånn ser altså hytta på Kapp Levin faktisk ut. Legg merke til at pipehatten er på plass! Hva Rune driver med av ganglag er sannelig ikke godt å si.
Akseptabel utsikt fra Kapp Levin, ut Schivebukta.
Akseptabel utsikt fra Kapp Levin, ut Schivebukta. Her kan man gå helt ned til havet uten særlig stor fare for å brekke ryggen.

Nå var klokka middag, og etter ei fem sekunder lang rådslagning kom vil til at vi (igjen) droppa Tunheim. Laber belysning og slitne karer ville hjem til middag. Tunheim får bli neste gang. Vi har selvsagt endel mer servicearbeid å utføre på et par av hyttene, så det blir alltids muligheter for transport av ting og tang. Pulverapparatene må være bytta innen 17. mars, så sannsynligheta er relativt stor for at ting vil skje før den tid.

I morra har jeg tenkt å ta min første helt-alene-tur. Har bortimot bestemt meg for at det blir til Teltvika. Med tanke på hvor lite snakk det har vært om den i mine kretser, så ble jeg svært overraska over spektakulariteten ved beliggenheta der også. Jeg gleder meg til det.

Nå er det natta straks. I morra tidlig skal jeg sette opp en meteorradar (det er det ikke mange av dere som har gjort før meg, det vedder jeg på!) før jeg setter kursen sørvestover.

Hurra for denne fantastiske øya!