Månedlige arkiver: februar 2014

Sola, månen, hyttetur og div

Jeg forsømmer denne bloggen. Jeg skal vedgå at jeg igjen har falt for en fristelse. Denne gangen bestod den av å heller bare publisere noen bilder på Facebook. Da slipper jeg å forfatte noe når jeg egentlig ikke gidder. Jeg gidder egentlig ikke nå heller, men jeg føler det intense presset fra omverdenen, og bøyer meg for det. De som kjenner meg vet at jeg er en mann av relativt mange ord, så denne posten kommer til å bære preg av det.

Siden forrige innlegg har jeg sett både sola, fullmånen, mannskapet på Bravo 20 (mange ganger), diverse fra KV Nordkapp, ymse NRK-mennesker og vært på en aldeles strålende beliggende og veldig trivelig hytte. Det har også vært Solfest.
Opptatt av kronologi som jeg tross alt er, begynner jeg med begynnelsen.

I teorien er sola “tilbake” her på øya rundt fjerde februar. Man har opplevd å ane den fra stasjonsområdet rundt den sjette. Uten at jeg følte noen fare for at så skulle skje, tok jeg med fotografiapparatet og de to gammelhundene på en liten tur langs brinken. Sånn nord-østover, i håp om brukbart lys og fine motiver. Dette fant jeg jo også for så vidt.

Eerkki og Aki liker seg i nærområdet
Eerkki og Aki liker seg i nærområdet
Fugler
Fugler

Etter et lite kvarter, fant de to gammelpeisene ut at nok fikk være nok. Mulig det ble litt for mye fotografering og for lite framdrift på turen (selv om jeg tviler på at det utgjorde en viktig forskjell for de to), men de la på vei tilbake til stasjonen i fullt firsprang. Gode turkompiser der, altså. Siden jeg er utålmodig og dessuten ble frossen, så ble ikke turen så voldsomt lang. Kapp Posadowski fikk klare seg. Tok heller noen bilder av stasjonsområdet i dempet dagsbelysning. Sola kunne jeg selvsagt bare ane bak skyer og horisont, men hyggelig å vite at den er der et sted.

Dette er onanibua. Opprinnelsen for navnet er ukjent.
Dette er onanibua. Opprinnelsen for navnet er ukjent. Den tjenestegjorde tidligere som hus for magnetometeret fra Nordlysobservatoriet. Jordmagnetisme n’shit.
Dette er stasjonen og sånt.
Dette er stasjonen og sånt. Meteorradar, Magnetometer, Tankbygg, Onanibu, Reserven, Gammelradioen, Nygarasjen, Visada-antenne, Vanntårn, Stasjonen, Sondegarasjen og Servicebygget.

Vi hadde planlagt å ha slokkeøvelse den tolvte. KV Nordkapp var i nabolaget og hadde (helt uavhengig av våre planer) kommet fram til at de gjerne ville ha en redningsøvelse her. Med helikopter og full pakke. Det ble altså til at det brant på Reserven. Kirsti hadde dilla med sikringsskapet og gått på en smell. Kari var oppe og ble noget affektert av røykutviklinga. Jeg og stuerten var bokstavlig talt uttafor. I lettere sjokk og ute av stand til å slokke. Etter hvert landa Brave 20  med personell fra KV Nordkapp, og de tok raskt over situasjonen. Siden jeg var så utrolig opptatt av å være dysfunksjonell, kunne jeg nesten ikke ha med kamera, så det eneste bildet jeg har å publisere fra den dagen, er dette:

Brave 20 - Lynxen fra KV Nordkapp (og KV Svalbard)
Brave 20 – Lynxen fra KV Nordkapp

Pr kalender var det klart for fullmåne på selveste valentinsdagen. Denne aftenen ble tilbragt i badestamp i godt selskap og med dertilhørende god drikke. Klarte dog å løsrive meg for å prøve meg på noen bilder i det månen gløtta fram mellom skyene. Resultatet ble så där.

Dette er fullmånen.
Dette er fullmånen.

Så opprinner femtende. Dagen hvor hyttetur med overnatting omsider skal bli ei opplevd virkelighet for undertegnedes del. Det er STRÅLENDE vær, og man ivrer etter å komme seg i vei. Jeg og driftsleder Rune har snakka om dette ei stund. Omsider klaffer fri, værforhold og dagsform (…), og vi ivrer etter å komme av gårde. Planlagt destinasjon er hytta Sagatun som ligger på Kapp Levin (dette må dog sies å være noe upresist, all den tid hytta ligger nærmere Rifleodden enn Kapp Levin), ved nordenden av Misery. Vi hadde dessuten besøk av NRK Troms (som fortsatt driver og lager en dokumentar om Bjørnøya Meteo), og Karine og Erling ville gjerne være med. Imøtekommende og altruistiske som vi tross alt er, måtte vi nesten si at det var helt i orden. Imidlertid melder Lynxen nok en gang sin adkomst, og det betyr at Rune er ønsket på post. Det er tross alt han som har peil på Helifuelanlegget og kan rutinene ved landing. Dette medfører at avreise blir noe forsinket. Til slutt kommer vi oss uansett avgårde og vandrer ut i dette:

Nok en gang: Misery
Nok en gang: Misery
Et utvalg av turmark og himmel i retning sør.
Et utvalg av turmark og himmel i retning sør.

Vi legger ut med Aki og Eerkki og tasser avgårde. Før vi har tilbakelagt halvannen kilometer, har de to herrer nok en gang returnert til stasjonen. Eerkki først. Aki virka mer interessert i å være med på turen, men han drar aldri noe sted uten Eerkki, så han returnerte bare minuttet etter eldstemann. Så mye for turkompiser!
Dog (hø hø) hadde vi ei hyggelig opplevelse på hundefronten:
Da vi kom til Kalven (et lite vann øst for Laksvatnet) ble vi tatt igjen av en ekstremt oppspilt og glad Laban – som mer enn gjerne ble med på tur. Det snedige oppi det hele var at han egentlig var på tur med Tomas – som var på vei hjem fra hytta i Russehamna, sør for Misery. Laban liker å løpe litt rundt, men er som regel flink til å komme og sjekke at alt er vel med resten av turfølget. Om han skjønte at det snart var på tide for den grimme kjetting ved stasjonen, skal være usagt, men han bestemte seg uansett for å helle være med oss. Godhjertede som vi er, varsla vi Tomas – som på det daværende tidspunkt hadde ropt i ti minutter – om hva som hadde skjedd, og lot den entusiastiske unge mannen være med østover.

Turfølget på Kalven
Turfølget på Kalven
Rune og Karine ved godt mot!
Rune og Karine ved godt mot!

Turen ble litt oppstykka av at fotograf Erling uten stans lot seg bergta av lysforhold og utsikt, men ikke mer enn at man tolererte det. Særlig etter at Rune hinta om at det kanskje var greit å komme seg fram til hytta før natta kom …

Fotograf Erling er alltid på jobb.
Fotograf Erling er alltid på jobb.

Solopp- og nedgang er temmelig raske saker her, og det ble fort skumt. Jeg kjente en oppriktig glede ved å være så nær Misery for første gang, og se fjellene på nært hold. Vi hadde prata om å ta en måneskinnstur opp, men innså tidlig at det neppe kom til å bli noe av. Jeg synes uansett at Misery er et fantastisk skue, og jeg gleder meg virkelig til å få trampa litt der oppe. Med Urd som det store målet, selvsagt.

Det blir mye Misery. Her er sånn ca Jutulsetet.
Det blir mye Misery. Her er sånn ca Jutulsetet.

Etter rundt tre timer, var vi omsider over den siste kneika, og Måketjørna, havet og selveste Sagatun åpenbarte seg for oss. Mottakelsa vi fikk var intet mindre enn fantastisk!

Dette er velkomsten. Helt greit.
Dette er velkomsten. Helt greit.
Ingen bilder jeg tok kan rettferdiggjøre opplevelsen av havet og månen.
Ingen bilder jeg tok kan rettferdiggjøre opplevelsen av havet og månen.

Jeg lot meg så til de grader bergta av beliggenhet og omgivelser. Jeg og Rune ønska hverandre velkomne ved å drikke en bedre single malt fra Elvislerka som selvsagt var med (ETTER at vi hadde tatt den obligatoriske isbjørnrunden rundt hytta, såklart). Selve hytta er relativt lita og veldig koselig. I utgangspunktet overnattingsplass til to-tre personer. Vi var fire og klarte å klemme oss sammen. Hytta har vært lite besøkt det siste halvåret, så det var temmelig rått. Det ble fyra opp og lufta til den store gullmedalje, og snart var det rett så behagelig. Det ble en boks øl pr hode i ankomstglede. Det er fint å komme seg bort fra stasjonen innimellom.
Jeg ble helt nødt til å gå en tur ned til fjæra for å se gammelsjøen drønne mot steiner, månen speile seg og horisonten strekke seg ut i evigheten. Det var utrolig sterkt, og jeg er glad for at jeg valgte å la kameraet ligge i hytta og dogge framfor å ta det med. Ingen bilder kunne ha vært i nærheten av å vise hvor sterk opplevelsen var, og det var fint å bare oppleve. Man sier “Havet, livet, døden og kjærligheten”. Jeg mener at man kunne ha oppsummert dette i bare “Havet”.

Før melankolien og føleriet får ta overhånd – det ble etterhvert sørga for en bedre middag. Tradisjon tro hadde vi med rikelig (!) med rein ytrefilet. Smør, sopp, løk,røsti og creme fraiche utgjorde i tillegg til nevnte kjøttremser middagen for aftenen. Noen glass med rødvin og litt Gammel Dansk. Det var veldig hyggelig å høre Karinella melde været klokka fem over elleve, og roen senka seg virkelig. En fornøyd og trøtt gjeng organiserte overnatting for fire. Heldig som jeg var, slapp jeg å ligge på madrass på gulvet, men fikk den litt for korte sofaen i stedet.

Hytta Kapp Levin (“Sagatun”) havna på sin nåværende lokasjon i 1987, og var opprinnelig det gamle vinsjhuset til gammelstasjonen (man vinsja opp forsyninger og utstyr fra kaia). Det ble i tillegg bygd et vindfang av drivtømmer. Dette er nå uthuset. Sommeren 1995 ble den nåværende hytta frakta ut til lokasjonen med helikopter. Servicebygget og Isbjørngangen på stasjonen stod ferdig sommeren 94, og den nåværende hytta var opprinnelig ei arbeidsbrakke som ble brukt under oppføringen av dette. Etter endt arbeid, ble brakka overtatt av velferden.

Drit tidlig neste morgen måtte Karine og Erling dra. De skulle reise hjem med KV Nordkapp, og de måtte også sørge for å filme nakenbaderne som skulle komme i land. Det er jo (som tidligere nevnt, vil jeg tro) en tradisjon at Kystvakta kommer i  land og nakenbader ved anledning. Denne gangen var det drøyt femten stykker som ikke hadde vært her før, og det betyr både bading og omvisning. Dette skulle filmes, og kvart på åtte var de to gjestene våre på vei hjemover. De resterende av oss slumra videre og var late. Vi hadde egentlig tenkt å returnere via Tunheim for å ta litt bilder i dagslys, men forholdene lå ikke i særlig grad til rette for det. Vi satt heller og spekulerte litt på hvordan vi skal oppgradere hytta, og vi kommer nok til å dra tilbake ved første og beste anledning for å fikse pipa og tørkesystem. Pipa går rett ut veggen i stedet for gjennom taket, og dette medfører blant annet at omtrent all røyken kommer inn når pipa har blitt utsatt for varme og deretter helt nedkjølt. Vi fikk ikke fyra opp i det hele tatt denne dagen.
Vi trøkte i oss det som var av bacon og brød i løpet av dagen, og la så omsider ut på vandring retning hjemover. Samme rute som dagen før – bare i motsatt retning.

Dette er Sagatun, (noe upresist) kjent som Kapp Levin. Fantastisk beliggenhet.
Dette er Sagatun, (noe upresist) kjent som Kapp Levin. Fantastisk beliggenhet.
Vi forlater Sagatun. Den relativt udrikkelige Måketjørna i forgrunnen. Det skal sies at vi på mine bilder først og fremst ser uthuset.
Vi forlater Sagatun. Den relativt udrikkelige Måketjørna i forgrunnen. Det skal sies at vi på mine bilder først og fremst ser uthuset.

På heimveg ble vi stadig mer fornøyde med vårt valg om å ikke ta turen om Tunheim. Det var skyet og tåkedis, og uansett ikke de beste lysforhold. Dessuten hadde vi tatt oss såpass god tid at vi heller prioriterte å komme hjem til middag … I følge GPSen ble turen 10,24km og denne ble tilbakelagt på – inklusive fotostopp og drikkepauser – to timer og tjue minutter. Veldig fine gåforhold der, altså.

Laban er en veldig god turkompis og fin gutt.
Laban er en veldig god turkompis og fin gutt.
Rune er en også veldig god turkompis og fin gutt.
Rune er en også veldig god turkompis og fin gutt.

Vel hjemme igjen, var jeg kjapt inn i dusjen og fikk bytta. Klarte å gå meg passe svett og var utrolig nok litt sliten også. Medbragt søppel fordelt i sine respektive beholdere og resten av kvelden forløp i fred og ro.

I dag morges var det tilbake på vakt, og en tur innom et av lagerromma (som jeg definitivt vurderer å benytte som Bryggeri) lot meg finne dette:

En bunke av disse gir meg noe å snakke om i mange år framover!
En bunke av disse gir meg noe å snakke om i mange år framover!

Minner forresten om at Jahn og Anita i dag skulle ha feiret Perlebryllupsdag. Uheldigvis lærte de seg hva “Adjø” betyr, så de slipper det. Jeg, derimot, skal feire for dem på upassende vis.

Nå snør det som bare F, og man gleder seg over det! Endelig! I tillegg er det meldt knallvær på neste fridag, så da blir det snakkes og greittdetduheeeei!

Badetemp og nordlys – en mellompost

Siden jeg egentlig ikke har noe å melde, men tenkte å forsøksvis opprettholde et visst tempo på postinga her, så må jeg skrible sammen noen greier. Derfor kan jeg begynne med en oppfølger fra et av punktene i forrige post.

Apparaturet vi benytter for måling av badetemp. Ikke veldig fænsi.
Apparaturet vi benytter for måling av badetemp. Ikke veldig fænsi.

Måleren for badetemperatur har fått seg et CR2032-batteri! I går, på kveldsvakta, oppdaga jeg plutselig at det lå en strømførende post i fellespostkassa vår. Altså – det er for så vidt ganske mange strømførende poster der, men denne hadde “Attn. Bjarne” som en del av emnefeltet sitt. Sendt (og mottatt) sist søndag, og aldri varsla om til meg. Tidligere besetningsmedlem Vidar Teigen  (som tjenestegjorde som sondeleder her oppe i sommer) kunne hyggelig nok informere om at han er en ivrig leser av både denne bloggen og den offisielle bloggen vår. Hyggelig som han er,  tipsa om at han hadde bytta et sånt batteri på en gammel PC her. Jeg hadde rett og slett ikke tenkt på at det sitter sånne på enkelte hovedkort. Ganske flaut, egentlig, men takknemlig er jeg for tipset! Batteriet fungerte som undertøyskatalogen på en nykonfirmant, og jeg fikk i dag æren og gleden av å foreta den første badetemperaturmålinga på ei god stund. Det har blitt varmere i vannet (noe vi også har skjønt ut fra iskartet), og i dag var det -0,2 grader celsius. Fortsatt friskt nok for enkelte av oss, men hele 1,2 grader varmere enn første målinga jeg gjorde her oppe etter ankomst.
Tusen takk til Vidar for tipset!

Det kommer nye måleinstrumenter med forsyningsbåten som kanskje muligens anløper i løpet av de neste 4-9 dagene, og også nye batterier. Da kan vi måle badetemp til vi blir blå!

Ellers var det nordlys i går. Og usedvanlig stjerneklart. Var ute i 10 minutter med kamera og stativ. Det jeg først og fremst fikk ut av det var det presserende behovet for et vidvinkelobjektiv. Samt litt mer fotoskills. Begge deler blir bestilt i nærmeste framtid! Forøvrig er det ikke gjort en skit med bildene, annet enn at det ene vel er noe beskjært. Jeg har fortsatt ikke lært meg å bruke sånne fiffige fotografiredigeringsapplikasjoner.

Det var ganske flott, altså.
Det var ganske flott, altså.

 

Rødt og grønt. Ei av mastene på stasjonen. En himmel full av stjerner.
Rødt og grønt. Ei av mastene på stasjonen. En himmel full av stjerner.

 

Det står litt ting i veien
Det står litt ting i veien

 

Til tider er det ganske fint ute. Stort sett.
Til tider er det ganske fint ute. Stort sett.