Folkeopplysning: Bjørnøy-blakka

Jeg anser det såklart som min oppgave å også bedrive folkeopplysning i tillegg til å pjatte om tull og/eller tøys jeg/vi driver med her oppe. Ambisjonen i postende stund er å lage flere faktainnlegg om denne lille øya i ishavet, men det er ikke dermed sagt at det faktisk blir slik… Det er en rekke ting å skrive om fra øyas 418-årige historie. Tunheim, for eksempel, er en nedlagt gruveby som fortjener litt mer oppmerksomhet.  Etc.

Uansett:
Bjørnøy-blakka.

I tillegg til at denne dama er den som har flest overvintringer på øya (22 stk i årene 1917-1941), må hun vel også kunne sies å sannsynligvis kunne være den mest spesielle av alle tilflytterne.

Favorittplassen - ved kjøkkenvinduet på Tunheim. 1939.
Favorittplassen – ved kjøkkenvinduet på Tunheim. 1939.

Blakka var urnorsk som få; blond(-ish), knudrete, hardfør og omgjengelig. En vaskeekte  fjording og etter hvert en virkelig ishavslegende.

I 1917 kom hun altså flyttende til Tunheim, som var en travel liten gruveby (kullprisene var relativt stive under krigen), hvor hennes hovedoppgave var å dra kullvognene fra Tunheim og til lastehavnen. I første omgang ble ikke oppholdet hennes veldig langt – hun ble sendt ned til fastlandet med resten av mannskapet da kulldrifta tok slutt, men ble sendt opp igjen etter hvert, for å tjenestegjøre på den meteorologiske stasjonen som hadde blitt oppretta i 1918.

Blakka tålte klimaet godt; hun anla faktisk et ragg som var så langt som på en bjørn. Hun foretrakk å gå ute året rundt, og hver vår kunne de andre overvintrerne på stasjonen strigle av henne et par sekker med ragg. Det var kun når det stormet som verst at hun (motvillig) trakk inn i stallen sin.

Det er et velkjent faktum at det ikke er all verdens frodig flora i arktis; i alle fall ikke på den måten vi folkelig forbinder med begrepet “frodig”.  Det var altså relativt lite gress å finne på øya, og man la sjelden to pinner i kors for å imøtekomme en vegetarianers ønsker og behov i ishavet på den tida. Dette var åpenbart ikke noe problem for Blakka; hun utviklet en uvanlig sans for et alternativt kosthold. Hun pleide å være med på røyefiske og så snart den første fisken var oppe, begynte hun å humre og sparke. Dette betød simpelthen at hun forventa umiddelbar servering av fangsten. Dog stoppa det på ingen som helst måte der.

Blakka kunne sette til livs egg, hun kunne ete hele fugler (inklusive nebb og fjærpryd), reveskrotter, sel, hval og – favoritten – isbjørn. Helge Ingstad beskriver følgende i  Landet med de kalde kyster:
“Når en isbjørn var skutt, var Blakka meget fornøyd og trakk villig fangsten hjem, for skrotten fikk den jo”.

Dog var det visstnok ikke alltid hun var like glad i å ta i et tak; hun kunne være passe humørsjuk (eller lat?) til tider. Hun kunne plutselig forsvinne dersom hun været at arbeid var i emning, og da var det umulig å få fatt i henne før det ble lokket med godbiter. Når hun først var spent for vognen eller sleden, jobba hun som bare det. Det blir antydet at dette var fordi hun visste at hun ville få godbiter igjen når hun var ferdig, og dermed var det om å gjøre å bli  ferdig så fort som mulig …

En god venn og - tidvis - et arbeidsjern. Her med Fritz Øien på ryggen. Ca 1931
En god venn og – tidvis – et arbeidsjern. Her med Fritz Øien på ryggen. Ca 1931

Ved en anledning holdt Blakka på å bli angrepet av en utsultet isbjørn. Hun ble i siste liten reddet av en av besetningen på stasjonen. Etter at isbjørnen var flådd, gikk hun løs på skrotten, og det var visstnok her hennes lidenskap for isbjørnkjøtt startet. Da hun etter dette været isbjørn, løp hun urolig rundt mellom husene på Tunheim og kastet på hodet. Dette fortalte besetningen at det var isbjørn i nærheten, og de kom seg ut for å skyte den. Blakka var sannsynligvis fornøyd med dette, siden skrottene tilfalt henne. At kjøttet til tider var delvis råttent, plaga heller ikke denne staute dama.

En polsk professor som besøkte Bjørnøya, og som skulle holde foredrag i Tyskland, ble nesten utledd da han fortalte om denne ”verdens eneste kjøttetende hest”. Han måtte reise ens ærend tilbake til Bjørnøya og filme Bjørnøy-Blakkas spisevaner før noen trodde ham.

Frøkna hadde som nevnt en stall, men hun oppholdt seg i all hovedsak utenfor kjøkkenvinduet – her ble hun fora med godsaker av kokken, og det var mer enn én gang at hun forsynte seg med en hel dags brødproduksjon og annet snadder som måtte finne på å stå til lufting i kjøkkenvinduet. I tillegg lærte hun seg å skyve slåen fra kjøkkendøra, slik at det ofte skjedde at hele middagen til mannskapet borte da middagsklokka skulle kime.
Hun fikk ofte slippe inn i huset til ettemiddagskaffen, hvor det gjerne vanket søte godbiter. Ved høytidene var hun også inne og fikk mat og øl sammen med resten av besetninga. Også akevitt (og Bjørnøya Original?)skal ha glidd ned helt uten problemer. Favoritten var visst tobakk dynket i whisky. Kanskje ikke så rart at hun ble beskrevet som en uvanlig klok og sosialt intelligent hest? Til tross for alle rampestrekene, så hadde stasjonsbetjeningen et varmt og nært forhold til den noe spesielle dama, og hun ble ansett som en god kompis.

Stasjonsbesetningen på Tunheim. Ca 1931.
Stasjonsbesetningen på Tunheim. Ca 1931.

Hver sommer tok hun seg også ut et par uker ferie. Et sted på vestsiden av øya, vokste det litt gress. Blakka var borte så lenge det var gress å spise. Når alt var fortært – etter et par ukers tid, kom hun tilbake til Tunheim.

3. september 1941 blir Svalbard evakuert av Royal Navy. Krysseren HMS Nigeria sendte i land et væpna lag for å evakuere den meteorologiske stasjonen på Tunheim. Besetninga ble raskt bragt om bord, og det meste av Tunheim ble sprengt. Radioutstyret ble ødelagt beyond repair, mastene ble revet og kullgruven ble sprengt igjen. Alt dette for at tyskerten ikke skulle få tilgang på en værstasjon og ei kullgruve. Besetninga ber for livet til sin værbitte venninne, og forteller at hun er ei dame som kan bli litt av en krigshest, men all bønn faller for kaptein Dundas’ døve ører.

Bjørnøy-blakka ble 28 år gammel.

4 kommentarer om “Folkeopplysning: Bjørnøy-blakka

  1. Litt av en historie om en fantastisk ekte norsk hest. Skulle gjerne likt å hilse og oppleve på den damen 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *