Månedlige arkiver: januar 2014

Andre oppsamlingspost

Jø og fyse, det har altså gått hele fjortendager siden siste post, og jeg synes egentlig ikke jeg har veldig mye å skrive hjem om denne gangen heller. Dog har det nok skjedd litt; jeg er vel mest bare ikke 100% komfortabel med tanken på å skrive om hver minste lille ting som skjer i livet mitt. Uforståelig at det kan være av interesse, men siden jeg først og fremst skriver denne bloggen for meg sjøl, så kan det jo være det samme. Dette er dokumentarisk sosialrealisme så det holder. Dog er samfunnet handlinga utspiller seg i, derimot, er kanskje noget spesielt.
Jeg blir uansett nødt til å bla gjennom bildesamlinga for å se hva jeg har gjort siden sist; se hva som har hendt. Noe husker jeg jo utrolig nok uten dette også, men jeg er jo så fordømt opptatt av kronologien i alt i hele verden. Så da må man ty til de metoder man har for å kunne presentere ting på riktig måte.

Åttende januar ville Elvis ha fylt 79 år. Det ble selvsagt markert. Det starta med at Kirsti syntes at hun måtte spandere et glass vin på meg i anledning dagen. Gærningen slengte seg med, og vips – bursdagsfest! Det ble spilt Elvis i timesvis, og man nøt alskens deiligheter. Rødvin, hvitvin, musserende, portvin og irish coffee er vel det jeg kommer på sånn i farta. Muligens er det overflødig å si at niende januar ikke ble en festdag på samme måte. Dog var det aldri hensikten heller. Standarden er satt – satser på avspasering 9. januar neste år. 80-årsdagen blir drøy å komme gjennom.

Så artsy! Medbragt telysholder, såklart.
Så artsy! Medbragt telysholder, såklart.
Mikael er særdeles ivrig på sableringa ...
Mikael er særdeles ivrig på sableringa …

Så gikk det ei stund uten nevneverdigheter. Det vil si; ikke helt. Mørketidssøvnproblemene dukket opp for fullt.
Det er kanskje ikke veldig rart at man døgnet snus litt på hodet i mørketida, og særlig når man jobber skift. Når det i tillegg er slik at man ikke i nevneverdig grad trenger å forholde seg til hvordan og når resten av verden fungerer, blir det litt rart. Dog synes jeg selv at jeg tok kaka. Jeg kunne gå 30 timer våken, sove et par timer, for så gå på et nytt døgn. Dette var slitsomt nok, og vedvarte ei stund. Det hadde vært litt ille før dette, men det ble helt krise. Dysfunksjonell som få. Hadde nok med å komme gjennom vaktene. Dog hadde de fleste andre lignende opplevelser. Ei natt tror jeg vi var fem eller seks våkne som enten jobba, så TV, spiste eller trente sånn rundt halv fire på morran … Her om dagen stakk jeg på treningsrommet i firetida. Altså 0400. Etter en time dukker Tomas opp. Så går det kanskje et kvarter, så dukker Karinella opp. Litt spesielt er det vel at 1/3 av hele befolkninga befinner seg på treningsrommet klokka 0530 en helt vanlig mandag. Sånn er det her, altså.
Det skal sies at jeg har blitt langt flinkere til å sove igjen. Riktignok er ikke døgnet helt på stell, men jeg får i det minste tilstrekkelig med søvn. Det er egentlig alt jeg ber om. I alle fall hva søvn angår.

Sånt lys har vi mye av; fint!
Sånt lys har vi mye av; fint!

Av det mer kuriøse slaget – vi har vært ute av stand til å måle badetemperaturen en periode. Reservemåleapparatet blåste på hav, og ikke lenge etter ble vi strømløse på det andre apparatet. I utgangspunktet ikke et problem, all den tid det bare er å bytte batterier, men det viste seg at det var to typer batterier i den. Og den ene typen (den ikke uvanlige CR2032) hadde vi ikke her. Så med neste forsyningsbåt (som forhåpentligvis kommer om et par uker) får vi både nytt måleapparat OG en håndfull CR2032-batterier. Da kan vi atter igjen daglig innrapportere badetemperaturer fra Herwighamna!

16. januar ble det omsider klart for årets første fisketur! Opp på mesaninet for å spa fram et par ekstra pilkestikker (Gærningen hadde jo på dette tidspunkt allerede flere turer), sjekke at blinkene var ok, bytte kroker, kle på seg noe varmt, dra med seg ei bikkje og så traske avgårde. Laksvatnet var det naturlige valget av fiskevann. Naturlig, fordi det er det nærmeste med en viss størrelse. I tillegg ligger det rett ved Midtpunktet (forklares sikkert en eller annen gang senere), hvor vi har isbor stående.
Det skal sies at Mikael (aka Gærningen) allerede hadde ei røye på småpene 1,34kg på samvittigheten, og det var noen forventninger. Om ikke enorme. Velvel, det ble ikke noe fisk. Ikke i nærheta heller. Også ble det surt og kaldt og sånt. Så drøye to timer fikk klare seg. Uansett fint å ha gjennomført den første av – forhåpentligvis mange – fisketurer!

Mikael og Nanuk på Laksvatnet.
Mikael og Nanuk på Laksvatnet.
Mikael og Nanuk på Laksvatnet. Misery i bakgrunnen.
Mikael og Nanuk på Laksvatnet. Misery i bakgrunnen.
Nanuk er relativt flyktig.
Nanuk er relativt flyktig.

Man merker forøvrig med STOR glede at dagene stadig blir lysere. Det vil si – når hele himmelen ikke er dekket av skyer, så har vi endel timer med en form for lys. Tildels ganske fint også! Den offisielle soldagen her oppe er 8. februar, men vi merker godt at det nærmer seg. Forhåpentligvis vil variablene Lys, Vind, Fridag og Søvnstatus ha sammenfallende fine verdier, slik at det blir hyttetur snart!

Eg har sett lyset. 20. januar kl 09:41
Eg har sett lyset. 20. januar kl 09:41

Hm, ja, det var sant. Vi har jo hatt filmfestival her! Den andre årlige BØFF – Bjørnøya Filmfestival gikk av stabelen denne uka. Åpningsfæst på onsdag og visning av Bear Island sto på tapeten. Popcorn og øl ble utdelt, i tillegg til crewpass, og stemninga var god. At filmen var av tvilsom kvalitet la på ingen som helst måte noen demper på stemninga. Slag i slag gikk det, og festivalen ble avslutta med brask og dram lørdag kveld. Den største overraskelsa underveis, var at KV Nordkapp la seg til rett uttafor døra her. Det er slett ikke uvanlig at det ligger båter her i le og/eller ly. Både russere og nordmenn laster om og det har vært bra trafikk i det siste. Hyggelig var det at vi ble invitert på middag og omvisning ombord! Undertegnede hadde beklageligvis ikke anledning til å delta – måtte prioritere søvn før nattevakt, men kvitterte i alle fall med å invitere på filmfestival.
Så historiens første “eksterne” stilte altså på BØFF! Dette er intet mindre enn oppsiktsvekkende. Riktignok var det “bare” tre av mannskapet som kunne/ville stille til visning av The Thing på gammelradioen, men disse fikk nok uansett ei opplevelse de sent vil glemme. Svært hyggelig med besøk er det jo alltid!

Festivaldag tre.
Festivaldag tre.
Festivaldag fire.
Festivaldag fire.
De eksklusive Crew-pass
De eksklusive Crew-pass
Våre venner i kystvakta hilser på.
Våre venner i kystvakta hilser på.

Avslutter med et bilde fra klokka 09:18 i dag. Æ har trua!

Fint på morran i dag!
Fint på morran i dag!

Folkeopplysning: Bjørnøy-blakka

Jeg anser det såklart som min oppgave å også bedrive folkeopplysning i tillegg til å pjatte om tull og/eller tøys jeg/vi driver med her oppe. Ambisjonen i postende stund er å lage flere faktainnlegg om denne lille øya i ishavet, men det er ikke dermed sagt at det faktisk blir slik… Det er en rekke ting å skrive om fra øyas 418-årige historie. Tunheim, for eksempel, er en nedlagt gruveby som fortjener litt mer oppmerksomhet.  Etc.

Uansett:
Bjørnøy-blakka.

I tillegg til at denne dama er den som har flest overvintringer på øya (22 stk i årene 1917-1941), må hun vel også kunne sies å sannsynligvis kunne være den mest spesielle av alle tilflytterne.

Favorittplassen - ved kjøkkenvinduet på Tunheim. 1939.
Favorittplassen – ved kjøkkenvinduet på Tunheim. 1939.

Blakka var urnorsk som få; blond(-ish), knudrete, hardfør og omgjengelig. En vaskeekte  fjording og etter hvert en virkelig ishavslegende.

I 1917 kom hun altså flyttende til Tunheim, som var en travel liten gruveby (kullprisene var relativt stive under krigen), hvor hennes hovedoppgave var å dra kullvognene fra Tunheim og til lastehavnen. I første omgang ble ikke oppholdet hennes veldig langt – hun ble sendt ned til fastlandet med resten av mannskapet da kulldrifta tok slutt, men ble sendt opp igjen etter hvert, for å tjenestegjøre på den meteorologiske stasjonen som hadde blitt oppretta i 1918.

Blakka tålte klimaet godt; hun anla faktisk et ragg som var så langt som på en bjørn. Hun foretrakk å gå ute året rundt, og hver vår kunne de andre overvintrerne på stasjonen strigle av henne et par sekker med ragg. Det var kun når det stormet som verst at hun (motvillig) trakk inn i stallen sin.

Det er et velkjent faktum at det ikke er all verdens frodig flora i arktis; i alle fall ikke på den måten vi folkelig forbinder med begrepet “frodig”.  Det var altså relativt lite gress å finne på øya, og man la sjelden to pinner i kors for å imøtekomme en vegetarianers ønsker og behov i ishavet på den tida. Dette var åpenbart ikke noe problem for Blakka; hun utviklet en uvanlig sans for et alternativt kosthold. Hun pleide å være med på røyefiske og så snart den første fisken var oppe, begynte hun å humre og sparke. Dette betød simpelthen at hun forventa umiddelbar servering av fangsten. Dog stoppa det på ingen som helst måte der.

Blakka kunne sette til livs egg, hun kunne ete hele fugler (inklusive nebb og fjærpryd), reveskrotter, sel, hval og – favoritten – isbjørn. Helge Ingstad beskriver følgende i  Landet med de kalde kyster:
“Når en isbjørn var skutt, var Blakka meget fornøyd og trakk villig fangsten hjem, for skrotten fikk den jo”.

Dog var det visstnok ikke alltid hun var like glad i å ta i et tak; hun kunne være passe humørsjuk (eller lat?) til tider. Hun kunne plutselig forsvinne dersom hun været at arbeid var i emning, og da var det umulig å få fatt i henne før det ble lokket med godbiter. Når hun først var spent for vognen eller sleden, jobba hun som bare det. Det blir antydet at dette var fordi hun visste at hun ville få godbiter igjen når hun var ferdig, og dermed var det om å gjøre å bli  ferdig så fort som mulig …

En god venn og - tidvis - et arbeidsjern. Her med Fritz Øien på ryggen. Ca 1931
En god venn og – tidvis – et arbeidsjern. Her med Fritz Øien på ryggen. Ca 1931

Ved en anledning holdt Blakka på å bli angrepet av en utsultet isbjørn. Hun ble i siste liten reddet av en av besetningen på stasjonen. Etter at isbjørnen var flådd, gikk hun løs på skrotten, og det var visstnok her hennes lidenskap for isbjørnkjøtt startet. Da hun etter dette været isbjørn, løp hun urolig rundt mellom husene på Tunheim og kastet på hodet. Dette fortalte besetningen at det var isbjørn i nærheten, og de kom seg ut for å skyte den. Blakka var sannsynligvis fornøyd med dette, siden skrottene tilfalt henne. At kjøttet til tider var delvis råttent, plaga heller ikke denne staute dama.

En polsk professor som besøkte Bjørnøya, og som skulle holde foredrag i Tyskland, ble nesten utledd da han fortalte om denne ”verdens eneste kjøttetende hest”. Han måtte reise ens ærend tilbake til Bjørnøya og filme Bjørnøy-Blakkas spisevaner før noen trodde ham.

Frøkna hadde som nevnt en stall, men hun oppholdt seg i all hovedsak utenfor kjøkkenvinduet – her ble hun fora med godsaker av kokken, og det var mer enn én gang at hun forsynte seg med en hel dags brødproduksjon og annet snadder som måtte finne på å stå til lufting i kjøkkenvinduet. I tillegg lærte hun seg å skyve slåen fra kjøkkendøra, slik at det ofte skjedde at hele middagen til mannskapet borte da middagsklokka skulle kime.
Hun fikk ofte slippe inn i huset til ettemiddagskaffen, hvor det gjerne vanket søte godbiter. Ved høytidene var hun også inne og fikk mat og øl sammen med resten av besetninga. Også akevitt (og Bjørnøya Original?)skal ha glidd ned helt uten problemer. Favoritten var visst tobakk dynket i whisky. Kanskje ikke så rart at hun ble beskrevet som en uvanlig klok og sosialt intelligent hest? Til tross for alle rampestrekene, så hadde stasjonsbetjeningen et varmt og nært forhold til den noe spesielle dama, og hun ble ansett som en god kompis.

Stasjonsbesetningen på Tunheim. Ca 1931.
Stasjonsbesetningen på Tunheim. Ca 1931.

Hver sommer tok hun seg også ut et par uker ferie. Et sted på vestsiden av øya, vokste det litt gress. Blakka var borte så lenge det var gress å spise. Når alt var fortært – etter et par ukers tid, kom hun tilbake til Tunheim.

3. september 1941 blir Svalbard evakuert av Royal Navy. Krysseren HMS Nigeria sendte i land et væpna lag for å evakuere den meteorologiske stasjonen på Tunheim. Besetninga ble raskt bragt om bord, og det meste av Tunheim ble sprengt. Radioutstyret ble ødelagt beyond repair, mastene ble revet og kullgruven ble sprengt igjen. Alt dette for at tyskerten ikke skulle få tilgang på en værstasjon og ei kullgruve. Besetninga ber for livet til sin værbitte venninne, og forteller at hun er ei dame som kan bli litt av en krigshest, men all bønn faller for kaptein Dundas’ døve ører.

Bjørnøy-blakka ble 28 år gammel.

En lei, for ikke å si uheldig forglemmelse

Jeg glemte jo det viktigste på posten fra i natt eller når det var jeg posta den – dette bildet!

Den Største Lykke - 17. februar 1984
Den Største Lykke – 17. februar 1984

Jeg måtte jo pynte opp litt i gangen. Det hører også med til historien at jeg i starten presterte å gå inn på feil lugar. På begge sider av min egen, faktisk. Dette bildet, dog, føler man jo en ekstrem dragning mot, slik at det aldri kommer til å gjenta seg – uavhengig av insomnia eller midlertidig mangel på nykterhet.

I tillegg kommer jeg nok til å be kokkene om Tropisk Aroma fra Lierne Bakeri, i anledning 30-årsjubileet for denne store dagen.

Lenge Leve!

En måned har gått

Dællan ta. Vi har altså vært her i en måned allerede. Klokka litt over åtte i går kveld var det akkurat en måned siden jeg satte venstre kne på kaia nede i Herwighamna. Det betyr at det bare er fem måneder igjen! OG ALT VI SKULLE GJØRE!!! Hm, okei, vi rekker det nok ennå. Dog er følelsen litt merkelig. På sett og vis har vi vært her lenge, samtidig som at tida oppleves å ha gått helt utrolig fort. Vi kom da nettopp? Lys- og værforhold har tildels begrensa uteaktivitetene ganske mye. Dog lysner det stadig mer – nå har vi mer “dagslys” enn hva tilfellet var da vi ankom denne øya, og det lysner stadig mer! Neste uke er det fullmåne, og om vinden løyer da, blir det tur!

Vedlagt følger en slags meningsløs bildekavalkade med tidligere upubliserte bilder. Disse presenteres i kronologisk rekkefølge, men ellers uten mål og/eller mening. I all hovedsak.

Ahoyhoy, Sailor! Kanal 12 er vår!
Ahoyhoy, Sailor! Kanal 12 er vår!
Rasmus er med og passer på.
Rasmus er med og passer på.
Pepperkakestasjonen - utformet av K&K ihht NS-BAK 1234
Pepperkakestasjonen – utformet av K&K ihht NS-BAK 1234
Gjett hva den andre snøscooteren heter ...
Gjett hva den andre snøscooteren heter …
Lille julaftan. Det fyker litt nå og da.
Lille julaftan. Det fyker litt nå og da.

 

Jolatræ! Legg merke til custom fot - flunkende ny!
Jolatræ! Legg merke til custom fot – flunkende ny!
Graut i Hammerfesthuset, julaften.
Graut i Hammerfesthuset, julaften.
Nyttårsmiddag del 1-3 (av 8)
Nyttårsmiddag del 1-3 (av 8)
Fæsthatt-gjengen med Rune i spissen.
Fæsthatt-gjengen med Rune i spissen.
Rune har flere hatter
Rune har flere hatter
Prinsesse Karistacia
Prinsesse Karistacia
Kjøkkensjefen ble lei all trafikken
Kjøkkensjefen ble lei all trafikken
Nyttårsaften utenfor hangaren. Smalt godt.
Nyttårsaften utenfor hangaren. Smalt godt.
Nyttårsbesøk. Mannskap fra KV Barentshav. Medlemmer i nakenbadeforeningen.
Nyttårsbesøk. Mannskap fra KV Barentshav. Medlemmer i nakenbadeforeningen.

 

Så langt, så godt. Vi har det knall her. Det skal dog bli en lise for sjelen at få noget mer utelys i livene våre – døgnene er mildt sagt kaotiske. De eneste faste holdepunkter er måltidene, selv om de like gjerne kunne vært servert på natta. Døgnrytmene her er ikke-eksisterende. Det samme gjelder forholdet til ukedager. Hovedforskjellen på ukedag og helg er mangelen på organisert frokost på sistnevnte dager.

Forøvrig ser det ut til at vinden skal spakne betraktelig utover torsdag, og da kanskje man kan håpe på en tur med noe mål og mening?

Prækas!