Den første turen

Tirsdag foreslo den ikke fullt så unge, men like fullt relativt lovende driftsleder Rune at man skulle gå en liten tur til Nordkapp. Jeg ble med på den betingelse av at turen måtte bli utvidet til også å omfatte Kapp Olsen (nødvendigvis). Da dette ble akseptert av initiativtaker, så hadde vi altså en avtale i boks. Med oss tok vi de hyggelige unge herrer Nanuk (4) og Laban (1,5). Børse på rygg, hodelykt i panna og brodder under skoa, og vi var straks på vei!

Jeg gleda meg selvsagt, siden jeg ikke har vært særlig langt fra stasjonsområdet ennå (det er jævlig mørkt her); ei heller hadde jeg gått nordøstover før. Dessuten var jo (naturlig nok) Kapp Olsen tidlig utpekt som et pilgrimsmål for meg – helt uavhengig av distanse. Det er ikke veldig langt.

Nanuk og Eerkki er ikke akkurat bestevenner. Dette materialiserte seg ved at Eerkki forsøkte å stille seg i veien for Nanuk, som hverken er nobelkandidat eller Chuck Norris-imitator. Heldigvis kunne vi gå rundt den eldre herren, og turfølget kunne så bevege seg ut fra stasjonsområdet. De to unge menn var særdeles viltre og urolige, og insisterte på å gå i ring både rundt seg selv, hverandre og oss to som hadde dem i hvert vårt tau. Man ble nesten litt bekymra for at oppførselen skulle vedvare.
Etter ei lita stund, ble de satt fri (ikke båndtvang på denne tida av året, vet dere), og de kunne løpe rundt som gærninger. Noe de selvsagt gjorde. Vi tobente konstaterte både vindstille og fullmåne og var svært fornøyde med forholdene. Foreløpig ble ikke mangelen på fotografiapparat tatt opp, men det skulle vise seg at dette kom til å skje et tosifret antall ganger i løpet av turen.
Det er helt utrolig trist at vi ikke greide å dra med så mye som et ynkelig kompaktkamera. Makan til turforhold kommer vi neppe til å ha mange ganger. Et fantastisk lys, et (stort sett) fint føre (så lenge broddene holder) og vindstille. Og alt som er igjen av bevisførsel er våre ord for det. Nå er det neppe noen fare for at jeg bruker mindre enn tusen ord for det, så man får håpe det duger.

Herwighamna fra lugarvinduet.
Herwighamna fra lugarvinduet.

Det er utrolig vakkert her! Vi gikk østover og nordover langs brinken, og det var i all hovedsak bare å ta av seg hatten for storslagenheten. Kapp Posadowski, Nordkapp og Kapp Olsen var utrolige utsiktspunkter. Mot fullmånen. De kraftige dønningene mot klippene stod i skarp kontrast til den ellers rolige sjøen, og sammen med ivrige hunders lek, utgjorde det stort sett all hørbar lyd og bevegelse.
Det skal sies at det tidvis er et noe spesielt terreng her. Steinete. Steinete. Steinete. Og, for anledningen, hålkete. Brodder er av absolutt nødvendighet all den tid man skal ut av døra. Sammen med våpen, VHF-radio, signalpenn og hodelykt utgjør det grunnutrustning for turgåere – i tillegg til adekvat bekledning, såklart. Det skal også nevnes at vi egentlig burde hatt med GPS, kart og kompass. Vi hadde ikke planlagt en såpass lang tur som det etter hvert viste seg å bli. Selv om det var stjerneklart og sterkt lys fra månen (hodelyktene var i all hovedsak overflødige), så snur det utrolig fort her oppe. Neste gang kommer vi nok uansett til å ta med dette – man vet jo aldri.
På Kapp Olsen måtte jeg stoppe opp og kontemplere. Ergret meg over mangelen på kamera og det faktum av at jeg burde hatt med lerka og skåla for min gamle far her. Jeg hadde jo tenkt å gjøre det på første tur til Kapp Olsen. Jeg skal uansett tilbake hit, både i lys og mørke, så det vil nok bli anledninger til dette.

Kart over Bjørnøya. Fra Wikipedia.
Kart over Bjørnøya. Fra Wikipedia.

Vi ble gående langs brinken, Kapp Forsberg med Måkestauren, Austervåg og over (en anelse usikker is med overvann på) Engelskelva, og “plutselig” var vi på Bjørnehiet – hytta ved Tunheim. Min første hyttetur var altså et faktum! Måtte inn og skrive i boka, se hvordan ståa var og så gå videre til Tunheim. Tunheim kommer jeg garantert til å skrive mer om. Nedlagt gruvesamfunn, en liten by i ruiner, uendelig med historie og vemodig vakkert i fullmåneskinnet … Mangelen på fotodokumenteringsmuligheter var nå på et nesten uutholdelig nivå. Total. Faen ta.
Nå hadde vi vært ute i over treogenhalv time, og vi bestemte oss for å gå tilbake til Bjørnehiet og ta en kopp kakao før vi returnerte. Trengte litt energi. Det finnes alltid nødvendigheter på hyttene, så det var fort gjort. Noterte oss at vi må ta med litt kjeks og sjokolade på neste tur, drakk kakaoen og satte snutene mot Nordpunktet (- jeg har knappast lyst til å nevne at nordlyset begynte sin kveldsdans på den stjerneklare himmelen sånn rundt denne tida). På Nordpunktet er det ei lita mast (40 meter) og et lite hus med ymse tekniske installasjoner. Det var altså her de fant tidligere nevnte Bjørn Tessem i 1971.
Vi gikk inn en tur her også, skrev i boka (siden vi glemte det på forrige runde) og tok et par kjeks. Behovet for energi var merkbart igjen. Jeg stussa på at det hadde blitt utrolig mye glattere etter hvert, og det tok på i låra. Litt sliten, vondt i knærne og svært lite lysten på å tryne på den ekstremt steinete hålka gjorde at jeg gikk stiv som en stokk. Rasjonelt nok. Vi rapporterte jevnlig på VHFen og da vi nærma oss stasjonen kunne vi se at Kirsti hadde et vellykka sondeslipp. En liten halvtime senere var vi hjemme igjen. 6 timer etter starten. Jeg fant da ut hvorfor det hadde blitt så mye glattere på hjemvei. Broddene var ikke så fine som de hadde vært da jeg starta. Det kommer forhåpentligvis nye til meg med KV Barentshav om et par dager. Uansett – turen var fin, og både vi og bikkjene kjente det på kroppen på onsdag. De sistnevnte viste seg forøvrig som flinke og (relativt) lydige turvenner. Driftslederen var ikke så verst han heller.

Alle var enige om at det hadde vært en tur – og en fin sådan. Det ville egentlig vært fullstendig galskap å IKKE gå denne turen med de forholdene vi hadde!

Ikke veldig rart det ble glattere underveis ...
Ikke veldig rart det ble glattere underveis …

2 kommentarer om “Den første turen

  1. Morsom lesning! Fikk voldsom lyst til å oppleve litt av det samme – bør kanskje gjenskape meg til ei bikkje for å kunne bli med som turkamerat på neste utflukt (må vel bli fuglehund det, da, for å klare å fly oppover/ut raskt nok). Fantastisk naturopplevelse 🙂
    GOD JUL, Bjarne!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *