The end is forferdelig near

Du store all verden. Dette er i overkant spesielt.

Vi har lenge visst at avløsninga skulle komme i går. Det gjorde de også. Det noe spesielle var at vi i går ettermiddag fikk beskjed om at vi blir henta ut på fredag formiddag. Halvannen til to dager før vi trodde. Det betyr igjen at vi skal seile rundt på Barentshavet i tre døgn før vi ankommer Tromsø. Det blir etter all sannsynlighet ei påkjenning av de sjeldne. Satser på at de har et bibliotek som inneholder noe av interesse der.

Det er utrolig mye å fordøye akkurat nå. Alle inntrykkene. Alle stedene. Alt man har gjort. Alt man så gjerne skulle ha gjort. Også er det bare halvannet døgn med intensiv opplæring av de som ikke har vært her før og SMACK BANG (som stuerten ville sagt det), så sitter man i ei grønn balje på Barentsfjorden. Det var jo ikke så brått det skulle skje!

Jeg kommer ikke til å savne lugaren min, jeg kommer ikke til å savne teknikerbua, jeg kommer ikke til å savne det å slippe ballong med radiosonder, jeg kommer ikke til å savne den grønne dassen. Men jeg kommer til å savne alt. Helheta. Og bikkjene. Som den melankoliker man er, så vet man jo at det helt sikkert er siste gangen man ser de to eldste bikkjene. Det er såklart kjipt å tenke på. Man prøver å huske alt man har gjort og sett og glede seg over det, men jeg er ganske sikker på at det kommer en stor klump krypende opp i retning halsen i løpet av det siste døgnet her. Jeg kjenner jo for så vidt på den akkurat nå. Det blir vel noe bæljing og tuting i morra, er jeg redd. Og, HELDIGVIS, vil det bli veldokumentert på dette fjernsynsmediet og bretta ut over det ganske land i løpet av høsten.

Jeg har hatt det fantastisk her, og er veldig glad og takknemlig for det.

Den nye gjengen virker som en veldig fin gjeng. Over halvparten har vært her før, så de har i stor grad kontroll. Jeg skal bare gå gjennom gassanlegget og rapportskrivinga for Sondeleder og Tekniker, og ta en liten runde på teknisk utstyr. I tillegg til den vi tok i går kveld, med pils i hånd. Det er ikke så mye å lære bort; mer ei oppfriskning. Så det skal gå helt fint.

I dag er det overtakelsesmiddag. Greia er jo at når ny besetning kommer, så overtar de stasjonen med en eneste gang. Det er rett på vakt for den som skal ha met-vakt, og kjøkkenet overleveres også øyeblikkelig. Driftsleder er ny, så han og Rune får nok å henge fingra i med alt som må huskes og vises fram, men han er på egne bein allerede i kveld, vil jeg tro. Rune har ikke vært veldig bortskjemt med altfor mye fri her oppe, og det ble sannelig han som fikk mest å gjøre i overlappinga også. Karma!

Nå er det lunsj. Etter dette blir det nok et par runder med framsyning. Etter middag i dag, tror jeg det blir en tur til Kapp Olsen. Det er liksom dit jeg må for å ta farvel, synes jeg. Muligens med ei bikkje. Forhåpentligvis uten NRK i hælene.

Så er det over.

For denne gang.

 

 

Litenbloggpost: Tur til Sagatun og Misery

For skams skyld lager jeg dette innlegget. For å si fra at jeg ikke er dau. Eller noe. Mye har skjedd siden sist, såklart, men det får være til en annen gang.

Skipskamerat Nilsen og undertegnede trampa sist lørdag til Kapp Levin. I går, søndag, var vi en runde på de tre toppene på Misery (ENDELIG), og tilbaketuren til stasjonen ble utsatt til i dag – siden Kari var så snill å ta morravakta mi for meg! 🙂

Miseryfjellene er vel det aller mest iøynefallende man har her på øya. De har en helt fantastisk kontur, fantastiske linjer og det er utrolig mange fine lysbrytninger å skue fra stasjonen. De tre toppene er oppkalt etter de tre skjebnegudinnene – eller nornene – fra norrøn mytologi – Urd (536 moh), Skuld (455 moh) og Verdande (462 moh).

Veldig glad for omsider å ha vært på de toppene jeg med lengsel har sett på i snart et halvår. Nydelig dag for sådan aktivitet var gårdagen også. Eneste skåret i gleden var at den planlagte kortspillinga på toppen av Urd måtte utgå, grunnet særdeles kald og kraftig vind.

EDIT: Jeg glemte jo å fortelle at vi satte opp ny antenne på hytta der. Den forrige hadde blåst ned (stanga den var festa til var knekt rett av). Den nye stod for bare ei uke sida på taket av hytta i Teltvika – uten kabel. Den ble bytta ut der, tatt med til stasjonen, fiksa og står nå montert på taket på Sagatun. Det noe spesielle er at den har stått rett ved det vestligste punktet på hele Bjørnøya, og nå står den rett ved det østligste punktet. Bereist!

Veldig fin tur – igjen!

Resirkulering: Sak til lokalavisa

Hau!

For halvannen uke sida skreiv jeg en sak for lokalavisa der hjemme, Ytringen. Den kom på trykk nå på tirsdag. Jeg tenkte at dersom jeg bare poster det samme her på bloggen, så slipper jeg å skrive en helt ny sak, og dermed sparer jeg meg for sikkert et par timer med skriving. Til tross for at jeg vel neppe kan seile under "en mann av få ord"-flagg, så synes jeg altså at resirkulering av tekst vil fungere helt strålende! Jeg plukker derfor ut de samme bildene som Ytringen brukte, og til og med bildeteksten bli gjengitt sånn omtrent helt nøyaktig som i avisa.
Polarselfie med Hamnevika og stupbratte Hambergfjellet. Vi skimter også Sylen, som strekker seg 80 meter opp av Barentshavet.
Polarselfie med Hamnevika og stupbratte Hambergfjellet. Vi skimter også Sylen, som strekker seg 80 meter opp av Barentshavet.

Æ elske den forblåste plassen her

Bjørnøya. De aller fleste kjenner til navnet; en god del vet kanskje at øya tilhører Svalbard, og noen vet muligens til og med sånn cirka hvor på kartet den befinner seg. 74° 30′ N, 19° 00′ Ø – sånn bortimot midt mellom fastlandet og Longyearbyen. Der stopper det nok også for de fleste. Hva som foregår der – eller snarere – at det i det hele tatt foregår noe der, er kanskje ikke veldig godt kjent. La oss ta det fra begynnelsen:

Bjørnøya ble oppdaget av den ikke helt ukjente nederlandske oppdageren Willem Barentsz. Mannen selv er kanskje ikke så kjent, men de fleste drar nok kjensel på etternavnet. Og det stemmer – det du tenker på når du hører det, har fått sine navn etter denne mannen. I 1596, på jakt etter Nordøstpassasjen og Cathai (Kina), snublet ekspedisjonen forbi Bjørnøya. Det første de så, var en svømmende isbjørn, og navnet ble til helt av seg selv. Hva er det så med denne tåkebefengte øya, midt ute i ingenting, og hva er det som foregår der?

Helt fantastisk
Tidlig på 1600-tallet ble øya «gjenoppdaga» av noen engelskmenn, som kalte den Cherry Island – etter rederen de seilte for. Etter hvert viste det seg at det var enorme mengder hvalross der, og det ble et nedslakt som verden knapt har sett maken til. På en dag kunne inntil tusen hvalrosser bli slakta ned.  Dette medførte utryddelse – det er snart to hundre år siden det var en hvalrosskoloni på denne øya.

Hvorfor i alle dager skriver jeg om dette?

Jeg er på Bjørnøya. Her har jeg vært siden tidlig desember, og her skal jeg være til sånn rundt pinsetider. Tåkeøya i Barentshavet. 178km2 som i svært stor grad utgjøres av stein og atter stein. Rundt 700 ferskvann. Enorme fuglekolonier.  En spøkelsesby. Nedlagt hvalkokeri. Minnesmerker. Et par flyvrak. Polarrev. Nordlys. Mørketid og midnattssol. En meteorologisk stasjon. Ni mennesker. Fire hunder. Omgitt av enorme mengder hav så langt øyet kan se. Det vil si, når det ikke er islagt.

Det er helt fantastisk her.

Sola står allerede høyt på himmelen. Fra 30. april synker den ikke under horisonten, og perioden med midnattsol varer helt fram til 12. august.
Sola står allerede høyt på himmelen. Fra 30. april synker den ikke under horisonten, og perioden med midnattsol varer helt fram til 12. august.
Få badestamper kan skilte med mer storslagen utsikt enn den på Bjørnøya.
Få badestamper kan skilte med mer storslagen utsikt enn den på Bjørnøya.
De flate partiene på øya domineres av stein, stein og mer stein. I horisonten reiser Miseryfjellene seg.
De flate partiene på øya domineres av stein, stein og mer stein. I horisonten reiser Miseryfjellene seg.

Viktige observasjoner
I skrivende stund er det mandag morgen. Det er overskyet, men det forhindrer ikke den sterke polarsola å trenge seg fram og bidra til at man klart og tydelig ser en nydelig lyseblå himmel mellom de hvite og grå dottene som sakte flyter østover. Jeg sitter med kaffekoppen i hånda og har nettopp vært ute og observert. Henta inn «nedbørsbøtta». Snakka med hundene. Kjent på vær og vind; sett på det utrolig vakre lyset som sola kaster over fjellene i øst. De fantastiske Miseryfjellene. Snart skal jeg avslutte registreringa som sonden jeg sendte opp i lufta med værballongen har foretatt. Jeg anslår bølgehøyde til å være mellom 1,25 og 2,5 meter – i all hovedsak basert på min utsikt nordvestover. Samt dønningene nede i Herwighamna. Sikten er god – det er en klar og fin dag. Melder 15 kilometer som dårligste sikt; sannheten er nok at det er mer enn som så. Det er vanskelig å vite helt eksakt, all den tid man ikke har referansepunkter i havet. For flytrafikken holder det å vite at det er 10 kilometer eller mer. 6/8 av himmelen er dekket av skyer, anslår jeg. Det er flere typer, men de fleste skyene er nok av typene Cumulus og Stratocumulus, selv om jeg gjerne skulle ha meldt Cumulus Humilis, som er godværsskyer. De finnes også, men er i mindretall. Værballongen jeg sendte opp nådde 27 450 meter opp i lufta før den sprakk. Sonden den transporterte opp i lufta, samla inn data om vindretning, temperatur, lufttrykk, posisjon, stigningshastighet og annet. På vinteren slipper vi fire i døgnet, og de slippes til tilnærma samme tidspunkt over hele verden.

Til sammen kan ni personer skryte av å ha 9176 Bjørnøya som arbeidsplass og adresse.
Til sammen kan ni personer skryte av å ha 9176 Bjørnøya som arbeidsplass og adresse.

På safari i isødet
I går var jeg på en slags fotosafari etter at jeg var ferdig med vakta. Jeg gikk nesten tvers over øya, til Tunheim. Tunheim er spøkelsesbyen på øya. Her var det gruvedrift fra 1916 til 1927. Geologiske undersøkelser hadde flere ganger blitt foretatt tidligere. Under første verdenskrig steg kullprisene noe enormt, og som følge av dette vurderte man gruvedrift på Bjørnøya som et lønnsomt foretak. Historien om gruvedrifta på Tunheim er lang og omfattende, og altfor mye til å gå nærmere inn på her. På det meste overvintret det 182 personer her, og det var rundt 20 bygninger. Den kjøttetende hesten Bjørnøy-Blakka overlevde gruvedrifta, og ble igjen da det bare var kystradio og meteorologisk stasjon igjen. Fram til 1941 ble det på Tunheim foretatt meteorologiske observasjoner flere ganger om dagen, og Bjørnøya Radio var i drift her. Da ble øya evakuert av engelske soldater. Alt kommunikasjonsutstyr ble ødelagt, så det ikke skulle falle i hendene på tyskerne. Bjørnøy-Blakka ble skutt. I dag er det bare ruiner igjen; rester av gamle hus, hauger av kull og koks, rustne jernbanespor, ødelagte fraktevogner, et par gamle lokomotiv. Utrolig stemningsfullt. Magisk i måneskinn. Osende av historie.

Alt er lov
Det er utrolig vanskelig ikke å la seg bevege av omgivelsene. Av historien til stedet. Man tenker sitt når man hører om de som rodde fra Bjørnøya til Hammerfest – to ganger. Om forskningsekspedisjonene som omkom av skjørbuk. Om den noe spesielle tyskeren som annekterte øya og lot bygge en vei. Om alle fangsthistoriene. Om telegrafisten som ble drept av isbjørn her, så seint som i 1971. Om postflyhavariet i 1954, hvor åtte av en besetning på ni omkom. Om de overvintrende fangstekspedisjonene. Om hvalkokeriet. Det er utrolig mye å ta inn over seg. Så å si hver ei slette og hver en knaus har et navn; en historie. Gråtedalen. Tårevatnet. Kapp Olsen. Kapp Harry. Russehavna. Urd, Skuld og Verdande – toppene som til sammen utgjør det fantastiske Miseryfjellet. Utsikta mot Misery, som ligger i sørøst, er noe av det jeg setter aller mest pris på når jeg går ut døra. De fantastiske linjene; mastodonten. Det er så utrolig vakkert. I Nord og Vest er det relativt flatt. Om du ser bort fra de vanvittige steinmengdene som utgjør mye av terrenget; særlig i nordlige deler. Ellers er det masse vann her. Og Svalbardrøye. I sør er det flere fjell. Alle høyeste punkter ligger her, og det er vanvittig naturskjønt.
En skitur i sør; over Ellasjøen og ut til Kapp Harry. Utsikt mot Hambergfjellet, som er rundt 440 meter høyt og ender i et 400 meter høyt stup ned til vannet. Nedenfor står Sylen; en «stein» som strekker seg 80 meter opp i lufta fra havet. Rett under oss ligger Idylliske Hamnevika.

Det er så vakkert her at man innimellom lurer på om man skal gråte eller le.

Alt er uansett lov. Alle som har vært her skjønner hvorfor. Det er rett og slett for overveldende til tider. Er det ikke fantastisk? Når man har en friperiode, så gjør man akkurat hva man vil. Innenfor rimelighetens grenser. Man skal alltid ha med signalpenn, rifle, GPS og VHF. Gjerne kart og kompass. Selv om vi ikke har sett snurten av isbjørn her, så kan man aldri være for trygg. Det vet man av erfaring. Fra strålende vakkert til tåkedekt kan ta ti minutter. Da er GPS uvurderlig. Det er ikke det at avstandene er enorme, men det er tidvis utfordrende framkommelighet. Langs brinken er det mange feller og hengende snøfonner, og ramler man ned her, er man i all hovedsak ristet loff. Heldigvis vet alle dette, så det er ikke noe problem.

Mer, mer!
Det er noe helt magisk med å stå på Rifleodden og se rett inn i en lav måne som lyser opp havet og omgivelsene. Stillheten man føler samtidig som at gammel sjø drønner inn mot fjæra og kulingen blåser friskt, er utrolig. Og gjerne gjenkjennbar for øyboere som elsker havet. Jeg skal vedgå at jeg har felt tårer i slike stunder. Selv om store gutter ikke skal gråte, så har det blitt til det. På jakt etter sjelero, opplever man gjerne slikt. Antar jeg. Jeg setter uansett pris på at jeg innehar evnen til å felle tårer av glede. At det estetiske ved den polare øynaturen griper meg på en så sterk måte.

Æ ælske den forblåste plassen her.

Dette halvåret har jeg nå unnagjort to tredjedeler av. Hvor i alle dager ble det av tida? Det er virkelig ikke til å tro at jeg har vært her i hele fire måneder. Det eneste jeg har å utsette på oppholdet her; er at det bare er knappe to måneder igjen av det. Jeg vil ha mer. MER!

Selvsagt ser jeg fram til å komme til fastlands-Norge igjen – det som jeg kaller Den Virkelige Verden.  Her bor vi i ei lita boble. Vi er vårt eget vannverk, e-verk, renovasjonsverk, etc. Jeg diller med teknisk utstyr av all mulig art, jeg har ansvaret for et anlegg som produserer hydrogen (og som heldigvis i all hovedsak tar var på seg selv), og jeg brygger mitt eget øl. Nebelfürst Brauerei – Macht und Nebel!
Vi lager ovner og juletreføtter i rustfritt stål, vi lager kjøkkenbenker og vinholdere på sløyden. Vi bygger havneterminal og vi syr foldekrakker. Men først og fremst går vi på turer. Rundturer og hytteturer. Med 0,1,2,3 eller 4 hunder. Ah, hundene. De er så viktige. Isbjørnvakter (mest på papiret denne vinteren) og turkamerater. Veldig gode turkamerater. Eller noen å snakke med og klø litt på ute på tunet. Eerkki, Aki, Nanuk og Laban. Så forskjellige og så fine. Klare for tur 100 % av tida. Indignerte om man velger noen andre. I cirka 30 sekunder. Uvurderlige venner. Jeg kjenner antydning til en klump i halsen allerede nå ved tanken på å forlate dem. Huskyene våre.

Heldigvis skal ikke så skje riktig ennå.

Bjørnøya er et eldorado for sjøfugl. Blant 126 registrerte arter finnes en tallrik koloni av polarmåke.
Bjørnøya er et eldorado for sjøfugl. Blant 126 registrerte arter finnes en tallrik koloni av polarmåke.
Tunheim er spøkelsesbyen på øya. Her var det gruvedrift i perioden 1916 til 1927.
Tunheim er spøkelsesbyen på øya. Her var det gruvedrift i perioden 1916 til 1927.

Slutt – for denne gang
Vi bor på lugarer med servant. Felles dass og dusj. Og badstue. BadstueR, faktisk. Vi har jo også den vedfyrte nede i havna. Også har vi badestamp. Dette er temmelig isolert og utrolig sosialt. Det knyttes spesielle bånd mellom ishavsboerne. Ved besetningsskifte er det en periode med overlapp; i første rekke for opplæring. Man møter folk for første gang. Kanskje bare noen dager. Avtroppende besetning er gjerne noe reserverte. Litt avmålte. Det er ikke vanskelig å forstå. Når ny besetning kommer, betyr det at noen skal ta over stasjonen vår. Det som har vært livene våre i seks måneder skal overlates til noen andre. Eventyret er snart slutt. For enkelte er det slutt for denne gang, for andre kanskje for alltid. Det er ei helt spesiell stemning da. Man rekker å bli kjent, og man opplever at det er et eget samhold mellom de som er som oss.

Aki (9), en sibirsk husky, er en av fire trofaste følgesvenner ut på tur.
Aki (9), en sibirsk husky, er en av fire trofaste følgesvenner ut på tur.

Rundt pinsetider er dette oppholdet over. Eventyret slutter.

For denne gang.

Hyttetur: Skutilen

Endelig var det klart for hyttetur igjen. Denne gangen til “fjellhytta” – Skutilen, som ligger sør på øya – rett nord for Ellasjøen og de flotte fjellene på sørdelen av øya. Undertegnede og den etter hvert så velkjente Driftsleder Rune skulle ta den vel 13 km lange turen. Til alt overmål hadde jeg tatt ei vakt for Karinella ved et tidligere tidspunkt, slik at hun i all sin godhjertedhet gjengjeldte tjenesten ved å overta morravakta mandag for meg. Dette betød mulighet for hele tre overnattinger, og man gledet seg meget over dette.

Som den durkdrevne Bjørnøyaturist Rune er, så vurderte han forholdene dithen at det beste var å dra med seg pulk og gå til fots, for heller å dra med seg skiene på pulken. Undertegnede hadde ingen innsigelser, så slik ble det. En tur som vanligvis tar rundt 3 timer så man ikke særlig mørkt på, og man trådte sine første uforsiktige skritt retning sørover klokka kvart på to.

Det finnes en og annen stein på Bjørnøya. Det hender også at sikten ikke er all verden.
Det finnes en og annen stein på Bjørnøya. Det hender også at sikten ikke er all verden.

Det viser seg at det ikke går dritfort akkurat. Det er for all del ikke noe hinder for oss. Turen blir fin åkke som, og vi har all verdens tid. Etter hvert svinner sikten hen, det blåser opp og vi får bygevær. Man kjenner at man er på tur!

Stille før stormen. Før frisk bris og fokk, i det minste.
Stille før stormen. Før frisk bris og fokk, i det minste.

Anyhoe – etter å ha benyttet drøye fem timer av dagen til trasking, ankommer vi Skutilen. Det er svært så velkomment på det daværende tidspunkt. Pulken dras inn, det fyres opp og smelting av snø er kjapt i gang. Velkomstøl tar man seg også tid til.

Skutilen(-hytta) i all sin fokksnø
Skutilen(-hytta) i all sin fokksnø
Postkort fra Bjørnøya
Postkort fra Bjørnøya

Skutilen er den  aller mest hyttete av hyttene våre. Eget soverom med to køyesenger og greier. I tillegg ligger den tilsynelatende temmelig alpint til, rundt hele 70 meter over havet. Omgivelsene er skikkelig viddete, og det er ganske utrolig at man befinner seg mellom et dusin og et snes hundremetere fra Barentshavet. På tross av at koselyder fra måke er med på å avsløre noe i den retning, så klart. Jeg burde sikkert ha supplert med noen innebilder av hytta, men det ble det lite av. Det ble heller ikke middag denne kvelden. Øl, portvin, whisky, akevitt, morrpølse og røkt reinsdyrhjerte sørger for at vi unnslipper sultedøden også denne kvelden. Dette viser seg også å være tilstrekkelig til at man blir trøtt nok til å legge seg når natta kommer krypende. Utrolig nok. Vi rakk å fastslå at Cpt Fawcett Expedition Strength Moustache Wax enklest lar seg smøre utover dersom du lar den ligge inni ovnen et par timer mens du fyrer hardt. Alternativ bruk kan være som erstatning for topcoatbehandling av pulk eller deromkring.

Lørdag opprinner, og denne dagen har man egentlig svært få forhåpninger til hva uteliv angår. Det er meldt opptil sterk kuling, noe som vil medføre mye fokk og dårlig sikt. Svært ugunstig vær for å gå opp i høyfjellet i sør. Vi hadde jo lekt med tanken på å beklatre for eksempel Antarcticfjellet og eventuelt et par til mens vi var hernede i syden, men dette var i alle fall ikke dagen for det. Dagen startet med noen få brødskiver og et betydelig større antall skiver bacon.  Man var knapt uttafor døra, annet enn av nødvendige hensyn – dog var det på ingen som helst måte dagsformen som stoppa de to ivrige herremenn. I mangel av uteaktiviteter, ble hele hytta målt opp. Det ble lagt fram en rekke forslag til ny kjøkkenløsning, innbygging av gass, bedre utnyttelse av yttergang (ved å dele av og eventuelt sette på ny dør og eller et påbygg) og også det obligatoriske forslaget om å bygge et karnapp ble lagt fram.  Det ble foretatt omfattende rydding i skap og hyller og den “isbjørnsikre” nødkassen, for å nevne noe.  Etter alt pratet om kjøkken, var det på tide å stelle i stand noe middagsmat. Omsider kom kua til anvendelse.

En anelse kjøtt til middag.
En anelse kjøtt til middag.

En leken rødvinssaus og et slags sammensurium av grønnsaker i Kviteseidsmør, sammen med en rød frekkas av fremmedlandsk opprinnelse, gjorde sitt til at dette funka godt. Det skal sies at vi ikke greide å trøkke i oss riktig alt, på tross av iherdige forsøk. Det var nå på tide å sette til livs resten av alkoholen – vi fyrte så godt at vi var noe bekymra for at den skulle slagne. Eller noe. Dette gikk fint; vi gikk og la oss klokka 22. På stasjonen hadde Kirsti sendt inn hilsen til oss til Nattønsket, og dette ble formidla rundt halv ett. Beklageligvis lå vi og sov da, men vi setter veldig stor pris på omtanken. An American Trilogy ble avspilt for de sovende. Tusen takk til Kirsti for den!

Søndag ble det finvær! Vi klekka store planer om å traske over til Ymerdalen, for så å ta fatt på Antarcticfjellet og kanskje også Fuglefjellet og Hambergfjellet. Etter relativt kort tid innså vi at snøforhold i kombinasjon med vind og skiferdigheter gjorde dette noe ugreit. Så vi droppa det. Gikk ned over Ellasjøen og ut til havet. Det var på ingen som helst måte noe dårlig valg! Selv om det var relativt dyp snø, var været upåklagelig. Alfredfjellet blir ganske majestetisk når du går over Ellasjøen, og omgivelsene kan ta pusten fra enhver. Utrolig fint. Morsomt var det også at Dornieren fra Kystvakta kom flygende over oss og hilste på med vink og blink. Snart var vi ute på Kapp Harry og hadde virkelig utsikt. De følgende bilder kan vitne om dette.

Vakre Hamnevika med Sylen der borte. Spektakulært!
Vakre Hamnevika med Hambergfjellet og Sylen i bakgrunnen. Spektakulært!
Kapp Kåre og Landnørdingsvika. Flotte tegninger i fjellet.
Kapp Kåre og Landnørdingsvika. Flotte tegninger i fjellet.

Idylliske Hamnevika var forresten base for Weggebrødrenes opphold her sist sommer. Det kommer etter hvert en film fra deres opphold her oppe – man gleder seg svært til denne!

Sylen er også noe spesiell, og et virkelig landemerke, så vi tenkte at det var lurt med bilder av oss selv og den. Vel vel …

Dette sjølbildet er det lite i veien med.
Dette sjølbildet er det lite i veien med.
Usikker på om Rune jubler eller lengter etter noe her
Usikker på om Rune jubler eller lengter etter noe her

Det ble en virkelig knall rundtur og vel anvendte tre timer! Det var heller ikke trasig å komme tilbake til dette her heller:

Hjem til solveggen! Trivsel i fjellheimen!
Hjem til solveggen! Trivsel i fjellheimen!

Litt tørste var vi, og siden vannet smaker bæver etter at vi har forvandla det fra snø til damp og så til vann igjen i tohundre år gamle kjeler, var funnet av fersken-iste i pulverform utrolig nok velkomment. Det gjorde seg!

Vi kom til at vi skulle sette snuten i retning stasjonen. Noen forsyninger som egentlig skulle settes av på Røyvasshytta i fjor hadde blitt med til Skutilen og blitt igjen der. Disse tok vi med oss, og planla å gå innom. Det var vemodig å forlate Skutilen – vi begge hadde hatt våre to beste netter med søvn siden vi ankom Bjørnøya, men hjemover måtte vi uansett.
Det skulle vise seg at pulkdraging var en av Verdens Kjipeste Sysler denne dagen. Verst var det muligens for pulkansvarlig Rune, som sleit noe kraftig, men jeg ble ganske så kald av å måtte stoppe opp hele tida, altså! Så det var stusslige greier for oss begge. Vi brukte såpass lang tid til Røyvass at vi innså vi måtte bli igjen der over natta. De siste åtte kilometrene til stasjonen ville bli for drøye i det føret som var. Aldri så galt at man ikke kan ta bilde av seg selv!

Rune syntes is av sikkel i skjegget var verdt å ta bilde av.
Rune syntes is av sikkel i skjegget var verdt å ta bilde av.

Fra å overnatte i paradis til å prøve på å få litt søvn i baksetet på en Lada 1500S fra 1983, som tilfeldigvis er plassert mellom tre bakerovner. Det er slik det føles. Røyvasshytta er veldig lita, det er under to meter takhøyde på det høyeste (og selvsagt skråtak) og sengene ikke særlig komfortable. For å si det pent. Vi oppsummerte med at dette var for oss begge første og siste overnatting på denne hytta. I alle fall utenom sommersesong.

På vei hjemover – i et aldeles nydelig vær, ble vi plutselig oppmerksomme på bevegelser i det fjerne. Snart var vi tatt igjen av stasjonssjefen selv, som var ute på en av sine mange skiturer med hunder. Denne gangen var det nestorene Eerkki og Aki som var turfølge, og fine er de!

Eerkki og Aki dukka sannelig opp i finværet!
Eerkki og Aki dukka sannelig opp i finværet!

Med god klaring til førstekokk Gærningens Bacalao var vi hjemme på stasjonen igjen. Dusj, stell, klesvask og avslapning stod på programmet resten av dagen. I ren og skjær galskap gjorde jeg et framstøt på trimrommet utpå kvelden, men den relativt unett bygde kroppen min protesterte vilt og hemingsløst etter bare et kvarters tid. Heldigvis. Så det ble hvitvin i stedet!

Jeg gleder meg dritmasse til å komme meg tilbake til Skutilen igjen – dette er virkelig et påskeparadis!

Folkeopplysning: Postflyhavariet på Bjørnøya

28. mars 1954 forulykket postflyet på Bjørnøya da det skulle tilbake til Tromsø etter utført oppdrag. 8 mennesker omkom, én overlevde. Dette er et forsøk på å fortelle hva som skjedde i løpet av et dramatisk døgn her oppe. Mange vinklinger kunne vært valgt; historier fra redningsmenn, overlevende og det militære finnes. Dog må man begrense seg noe. Jeg har valgt å ha beretningene fra stuert Einar Strand som hovedvinkel. Alle passasjer som siteres er fra Strand, med mindre noe annet er oppgitt. En viss fare for unøyaktigheter finnes, men er forsøkt holdt til et minimum. Jeg forteller heller ikke noe om all innsats som i ettertid ble lagt ned av blant andre marinen - så som uthenting av de omkomne, som var ei påkjenning for de deltakende. Hjemtransporten av de omkomne, begravelsene og annet lar jeg også være. Denne saken har først og fremst fokus på det som skjer på Bjørnøya.

Natt til søndag 28. mars 1954 – noen dager forsinket på grunn av dårlig vær, letter Catalinaen KK-N, tilhørende 333-skvadronen fra Skattøra Sjøflyhavn i Tromsø. Kaptein Tor Arvid Høien leder et mannskap på åtte som skal ut på ei helt rutinemessig postflyging til Svalbard. Ruta er den sedvanlige: Tromsø – Bjørnøya – Isfjord Radio – Longyearbyen – Ny-Ålesund – Hopen – Bjørnøya – Tromsø, ei rute som vanligvis gjøres unna på 16 timer.
Det som er spesielt denne gangen, er at de har med seg en reporter fra NRK som skal lage et innslag om postflyging til Svalbard til programposten Aktuell-Post. Opprinnelig var det Jan Frydenlund, stortingsreporter, som skulle være med. På grunn av forsinkelsene måtte imidlertid Frydelund reise tilbake til Oslo, og programassistent Sigvart Tingvoll fra NRK Troms blir med i stedet.

Klargjøring av flyet dagen før avreise.
Klargjøring av flyet dagen før avreise.

Catalinaen er et trygt fly – det benyttes som sikringsfly på Skattøra, og kaptein Høien har tidligere utført flere krevende ambulanseturer med det.  Mannskapet kjenner maskinen godt etter å ha jobbet sammen på den i 20 måneder.

Turen forløper som normalt; postsekker droppes først over Bjørnøya, turen fortsetter til og over Spitsbergen, hvor alt foregår etter planen. Folk på bakken på de forskjellige lokasjonene er svært fornøyde med å motta post og hilsener hjemmefra, og hilser fly og besetning med energiske vink.
På hjemtur er de i forbindelse med Bjørnøya Radio, hvor Tingvoll foretar intervju med noen fra besetninga. Klokka er nå rundt 15.00, og flyet passerer lavt over stasjonsområdet. For å avslutte intervjuet før radioforbindelse brytes, gjør flyet en sving og skal fly over stasjonen enda en gang, før man omsider setter snuten i retning Tromsø. Kort tid etter vendereisen, blir forbindelsen med Bjørnøya Radio brutt, og man antar at det er problemer med kommunikasjonsutstyret – noe som slett ikke er uvanlig på 1950-tallet.

Jeg stod ute på kjøkkenet da jeg av telegrafistens radiosamtale forstod at det straks ville være over stasjonen. Jeg gikk straks ut på trappa og fikk med en gang øye på flyet som kom fra nord-øst og passerte over Tobiesens hus som ligger ca. 50 meter nedenfor og litt vest for stasjonen. Høyden anslår jeg til maksimum 80-100 meter over havoverflata. Flyet gjør en styrbord sving som om det ville komme tilbake over stasjonen, men tørnet så til babord med kurs sør-sørvest. En stund etter forsvinner det i en snøbyge“.

Tre kvarter etter forventa ankomst på Skattøra, setter flykommando Nord-Norge i gang forberedende redningstiltak. Det settes raskt i gang søk, blant annet med en annen Catalina som er i beredskapsstyrken i Tromsø. Flyet avsøker farvannene mellom Tromsø og Bjørnøya samme kveld, uten resultat. I tillegg går KNM Andenes, KNM Sørøy, forskningsskipet G.O. Sars, ishavsfartøyet Norsel og et par mineleggere mot området for søk.

Catalinaen i Adventalen, etter sigende bare timer før katastrofen var et faktum. Faksimilie fra Svalbardposten.
Catalinaen i Adventalen, etter sigende bare timer før katastrofen var et faktum. Faksimilie fra Svalbardposten.

Klokka 1820 sendes det SOS fra Skattøra, og bestyrer Oddmund Søreide på Bjørnøya Radio kaller sammen besetninga for å drøfte saken. Klokka 1830 går stuert Einar Strand og telegrafist Alv Alvær ut for å søke etter et eventuelt vrak – været er frisk bris, snøbyger og varierende sikt ned i 25 meter. Etter drøyt tre kvarter tar de to en kort hvil i snøbygene, og blir da oppmerksomme på noe grått i nærheten. De antar at det bare er steiner (som er et relativt vanlig syn her på øya), men bestemmer seg likevel for å ta en titt. Når de så kommer nærmere, skimter de svake flammer gjennom snøkavet, og det kommer som et sjokk på dem i det de skjønner hva det er de ser.

Motor fra vraket. På vinteren er det ofte bare denne som er synlig av vrakdelene.
Motor fra vraket. På vinteren er det ofte bare denne som er synlig av vrakdelene.

De nærmer seg flyet raskt, og roper høyt. Vel 25 meter unna vraket, får de svar fra flyet. Under flyets haleparti ligger telegrafist Paul Olsen fra 333-skvadronen. Han forteller om smerter i høyre legg, og det viser seg at beinet er brukket, og han har også skrammer og blod i ansiktet.
Alvær og Strand forsøker å gjøre det så behagelig som mulig for Olsen; de finner en sovepose og en flytevest fra flyet, og de har med varm kaffe på termos. Den forulykkede etterspør en sigarett og får også dette. Det ser ut til at Olsen etter alt å dømme er noe forvirret – han spør blant andre ting om flyet har kræsja og om han er på Spitsbergen eller på Hopen. Mennene svarer ham, men han stiller flere ganger de samme spørsmålene.

Både telegrafist Alvær og jeg går rundt flyet og roper for det tilfelle at flere skulle være i live og ved bevissthet. Vi finner snart ut at det bare er denne ene som har overlevd katastrofen. Vi blir enige om at jeg skal bli tilbake hos Olsen mens Alvær skal gå tilbake til stasjonen med beskjed om at flyvraket er funnet og at en av mannskapene er i live, samt for å hente hjelp“.

Alvær får en strabasiøs tur hjemover. Det er nå mørkt, og siden det nå også er et skikkelig snøkav, ser han knapt lenger foran seg enn skituppene. Han føler seg fram med stavene. Det faktum at vinden har dreid gjør ham også usikker på retningen. Et sted går han utfor et stup, men kommer sånn noenlunde ned på beina, slik at han er i stand til å fortsette. Omsider er han fremme på stasjonen, og er så sliten og medtatt at han har problemer med å holde seg oppreist. Han forteller hva de har opplevd, og telegrafist Lars Hochlin som er i kontakt med Flykontrollen i Tromsø avbryter sendinga med beskjed om at han vil komme tilbake med ei viktigere melding. Alværs beretning om flyvraket kommer som et sjokk på Hochlin, slik at han må ta seg kraftig sammen for å få sendt meldinga som forteller verden om funnet.

Klokka 2145 går meldinga fra Bjørnøya Radio om at flyvraket er funnet havarert.

Restene av en vinge fra flyet
Restene av en vinge fra flyet

Noen må dra ut igjen, og Alvær er altfor utkjørt til dette. Han overtar i stedet telegrafistvakta mens bestyrer Søreide og Hochlin drar ut med skikjelke, litt mat og drikke i en ryggsekk samt ulltepper og en pels. Et forsøk på å følge Alværs skispor er tilnærma fånyttes – sporene er utydelige og til dels utvisket, og selv om været er noe bedre, er det fortsatt en del snøfokk og nokså mørkt. De har med lommelykt og bruker denne til å signalisere fra alle høydepunkter i terrenget. De krysser frem og tilbake hele natten uten å komme i kontakt med Strand, og ser seg til slutt nødt til å returnere til stasjonen for å i all hast få seg noe å spise. Klokka 0500 ankommer de stasjonen, 0530 er de igjen ute på leit. Denne gang i hver sin retning.

Det ble lang ventetid for Olsen og meg som satt igjen ved flyvraket. Etter hvert ble han klarere og snakket mer fornuftig. Jeg gikk fra ham en stund for å undersøke rundt vraket, og gikk i stadig større sirkler helt til yttergrensen av der jeg fant vrakrester. Jeg kunne ikke finne andre spor enn mine egne og Alværs skispor.
Jeg hadde lommelykt og signaliserte med denne med jevne mellomrom for at de karene som vi visste nå lette etter oss lettere skulle finne oss. Etter noen timers forløp var batteriene nærmest oppbrukt. Olsen begynte å bli mer og mer utålmodig, jeg trøstet ham så godt jeg kunne og vi drakk kaffe, røkte og pratet sammen om forskjellige ting. Det ble etter hvert uhyggelig å sitte der i mørket og snøværet blant de forulykkede som lå der, i alt seks mann som jeg hadde funnet pluss to til som jeg visste måtte være der. Det brant fremdeles svakt i flyvraket med små eksplosjoner av og til. Det er så mangt en tenker på når en sitter slik, og det ene bildet etter det andre dukker opp; nifse ting som kanskje hadde hendt før og som nå meldte seg og dukket klart og tydelig opp i bevisstheten. Siden batteriene i lommelykten var utbrent, spurte jeg Olsen om det fantes noe i flyet som vi kunne nytte til å få tent opp et bål med. Han mente jeg fikk forsøke å tenne varme på en av gummibåtene. Det forsøkte jeg også etter først å ha skåret ut surstofflaska som jeg var redd kunne eksplodere. Det lyktes ikke å få gjort opp noe bål. Fyrstikkene mine var også blitt våte
“.

Deler av skroget fra flyet.
Deler av flyskroget.

 

Deler av en vinge
Deler av en vinge

Etter hvert blir de to mennene klare over at de som er sendt ut fra stasjonen må ha gått seg ville. Strand setter sammen en slags provisorisk kjelke av skiene sine, legger soveposen over før han så legger Olsen på. Sistnevnte er for øvrig meget godt kledd, med ei enorm pelsjakke. Strand gir ham så skinnlua si – selv tuller han et skjerf om hodet. Olsen sier han er redd for at den brukne foten er slitt av, men er synlig letta når han finner ut at han kan bevege tærne. Olsen forteller i samtalens løp at han har krøpet ca 50 meter forover mot flyet for å komme i ly under halen. Mens han krøp hadde han passert en av de andre karene, men han viste ikke tegn til liv.

Strand begynner å trekke Olsen avgårde, men etter bare et par hundre meter er han såutkjørt at han ikke greier å dra lenger. De skjønner at dette ikke kommer til å gå, og har en liten rådslagning som konkluderer med at Strand skal la Olsen bli igjen mens han selv går til stasjonen for å hente hjelp. Strand graver kjelken med Olsen ned i snøen så godt det lar seg gjøre og overlater lommelykta (som det fortsatt var noe lys i) til ham. Etter å ha vist ham hvilken retning han skulle lyse for å signalisere når de kom tilbake, forlot Strand ham til fots. Det er fortsatt mørkt, men været hadde letnet betraktelig.

For å være sikker på å ikke gå meg bort på tilbakevegen, gikk jeg i retning nordover for å komme ned til stranda og deretter følge denne tilbake til stasjonen. Et sted falt jeg nedover en skrent og ned i et elveleie, jeg var så sliten at jeg ikke klarte å komme meg oppover skråningen hverken fram eller tilbake, men lot meg gli på ryggen nedover elveleiet til skråningene ble slakere så jeg kunne komme meg opp. Jeg var framme ved stasjonen ved 1-tida, hvor jeg treffer Alvær som er vakthavende telegrafist. Søreide og Hochlin var fremdeles ute på leting. Jeg spiser litt i all hast og skriver ned et par linjer med beskjed om at Søreide og Hochlin må følge sporene minne fram til Olsen. Jeg finner meg et par ski på loftet og legger straks i vei ut igjen for snarest råd å komme tilbake til Olsen.
På tilbakeveien gikk jeg meg vill, sannsynligvis var jeg for langt vest, og jeg var ikke i stand til å finne igjen Olsen. Jeg ble meget fortvilet da jeg oppdaga at jeg hadde gått meg vill, og det som tynget mest på samvittigheten var at jeg hadde gått fra Olsen. Nå var han kan hende frosset i hjel, kanskje ville jeg bli anklaget for uaktsomt drap – det var så mange tanker som for gjennom hodet mitt nettopp da, men jeg forsøkte å trøste meg med at det var Olsens forslag at jeg skulle gå ifra’n. Det kunne forresten hende at de andre to alt hadde funnet ham og fått ham i hus – siden jeg nå ikke kunne finne Olsen der jeg mente å ha gått fra ham.

Motoren ligger der som den mest synlige av vrakdelene.
Motoren ligger på ulykkesstedet som den mest synlige av vrakdelene.

Strand er nå temmelig utkjørt igjen, og tenker nå å forsøke og finne fram til flyvraket som han vet må være i nærheten, for så å få tak i noe av nødprovianten han hadde sett. Han ombestemmer seg og starter å systematisk gå i sikksakk for kanskje å finne Olsen likevel. Etter ei stund finner han Olsen halvt nedsnødd og føket over. Olsen sover, og Strand tror først at han er bevisstløs og kanskje har sovnet inn for godt. Ved tiltale våkner han straks, er helt klar og ved full bevissthet. Strand graver ham fram og han kjenner på hendene, som er varme. Strand føler en stor lettelse når han blir klar over at Olsen er OK og at det ikke er noen øyeblikkelig fare på ferde.
Han begynner å trekke igjen, og de kommer også denne gangen 200-300 meter framover før Strand igjen er utmattet. De må stanse igjen, og begge er nå klare over at dette ikke går.

“Dette går ikke; du får prøve å finne en annen utvei”, sier Olsen.

Den eneste utveien jeg hadde, var å gå fra ham enda en gang for å forsøke å få kontakt med Søreide og Hochlin, men av Olsens sinnsstemning – slik den var nå – forstod jeg at det ikke gikk an å si noe til ham om dette. Jeg lot skiene mine stå, og sa til Olsen at jeg bare skulle gå et stykke nordover for å se meg om og forsøke å få kontakt med de to andre. Han ropte etter meg flere ganger, men jeg bare vinket til ham og ba ham ta det med ro en stund, så skulle jeg snart være tilbake.

Strand setter nok en gang kursen tilbake til stasjonen, og ankommer rundt klokka sju. Her får han høre at de to andre har vært hjemme ved femtida, men at de har dratt ut igjen. Han spiser litt og hviler noen minutter, før han ikke ser noen annen råd enn å dra tilbake til Olsen hurtigst mulig og håpe på at Søreide eller Hochlin finner dem.  På vei tilbake får han kontakt med Søreide som har funnet Strands skispor fra ett-tida på natta.

Da vi sammen når fram til Olsen, finner vi ham krypende i snøen, ca. 100 meter fra kjelken. Olsen fortalte at da jeg forlot ham siste gangen, fikk han panikk og rullet seg av kjelken, for å forsøke og krype etter sporene mine.
Vi fikk lagt Olsen til rette på kjelken igjen, og trekkinga går langt bedre nå som vi er to man til å dra, men det går smått. Ca. klokka 0945 møter vi Hochlin som har vært hjemom stasjonen ved 9-tida og fått beskjed. Han har nå fulgt mine fotspor og har denne gangen ikke hatt vanskeligheter med å følge dem.

Motoren.
Motoren.

Hochlin henter stasjonens skikjelke som er satt igjen et stykke inne på vidda, og Olsen blir lagt over på denne. Ca. klokka 1225 er de framme ved stasjonen. Skikjelken med Olsen blir båret inn i radiorommet, klærne tas av, og de masserer ansikt, hender og føtter. Høyre leggben er knust, og han har en del skrammer i ansiktet og på hendene, men ellers ser han ut til å ha klart seg bra. Benet spjelkes, sårene vaskes og bandasjeres. Olsen får frokost, blir bragt til køys og sovner straks.

Det var slitsomt mens det stod på. Skal jeg si som sant er, hadde vi sovet lite de to nettene forut. Fredag kveld hadde vi et lite lag her siden jeg fylte 25 år den dagen, og natt til søndag satt vi oppe og venta på flyet. Det var vel dette som gjorde mye til at det ble som slitsomt som det ble.
Men det e no itj nå meir å tænk på no som alt e over og vi fekk hainn Olsen velbærga i hus.

De omkomne var:
Kaptein Tor Arvid Høien fra Harstad, 32 år. Etterlot seg hustru og to barn.
Løytnant Øystein Bjørnerud fra Telemark.  1. navigatør. 26 år, ugift.
Fenrik Johannes H. Floan fra Trondheim. 2. navigatør. 28 år, ugift.
Fenrik Svang Rasmussen fra Oslo. 2. flyger. 25 år, ugift.
Fenrik Eigil Lund fra Bærum. 3. flyger. 27 år, ugift.
Vingsersjant Håkon Johansen fra Stavanger. 2. telegrafist , 34 år. Etterlot seg hustru og en sønn.
Vingsersjant Georg Nødland fra Stavanger. Flymaskinist, 27 år. Etterlot seg hustru og en sønn.
Programassistent Sigvart Tingvoll fra NRK Tromsø, 28 år. Etterlot seg hustru og en datter.

Minnesmerket utenfor Bjørnøya Meteorologiske Stasjon, avduket 1. november 1984.

Minnesmerket utenfor Bjørnøya Meteorologiske Stasjon, avduket 1. november 1984.

Kilder:

  • Postflytragedien på Bjørnøya av Odd Magnus Heide Hansen (http://www.skattora.com/tff-no4-catalina-bjornoya1.html)
  • Rapport fra LKN fra 5. april 1954 (med intervju av stuert Einar Strand fra besetninga på Bjørnøya Radio)
  • Bestyrer Oddmund Søreides beretninger fra sesongen 1953-54 på Bjørnøya Radio
  • Faksimilie fra Svalbardposten, dato ukjent.

Tredje oppsamlingspost

Ah, noch einmal …

Jeg skal ikke unnskylde meg og si at jeg ikke prioriterer denne bloggen, all den tid det burde fremstå som relativt åpenbart nå. Dog skal jeg for tredje gang levere en oppsamlingspost. Det har da skjedd litt småtterier siden hytteturen for et par uker siden, så dere underbuksekikkende nysgjerrigper og –karier skal alltids få tilfredsstilt de skrikende behov etter info om mitt privatliv og ditto levnet her oppe på den tåkete, steinfylte ø på 74,5 grad nord.

Det er ikke så verst her.
Det er ikke så verst her.

Jeg har siden sist montert EDB-utstyr for Meteorradaren til UiT, fått ny optikk til kameraet, mottatt bartevoks, shorts og fine ting fra Engle (han syntes den shortsen jeg hadde på solfesten var for dårlig), tappet øl på flaske, vært på en liten «hyttetur», brygget mer øl, samt at jeg har tatt noen bilder av nærområdet sett gjennom tidligere nevnte nye optikk.
Som jeg tidligere har fortalt, er jeg opptatt av kronologi, og jeg starter herved med begynnelsen.

Vi har masse utstyr fra ymse institusjoner her – Telenor Maritim Radio, Avinor, UiB, Nordlysobservatoriet, Geofysisk Institutt på UiT, Kystverket, Kartverket og sikkert enda flere jeg ikke husker i forbifarta. Jeg er utførende idiot på disse installasjonene dersom arbeid skulle være påkrevd. Meteorradaren til UiT hadde vært ute av drift ei stund, og det var på tide å få fart på denne igjen. To solide esker med industristandard EDB-maskiner (til sammen 40 kilo) ble lempa ut og klargjort. Selve bua er relativt lita, så det ble trangt om plassen. Det skulle også vise seg at man bak racket de skulle monteres i, hadde ca 32 centimeter arbeidsplass. Etter å ha revet i stykker ei t-skjorte på hjørnet av skapet, kom jeg til at jeg måtte ha hjelp av en som var litt mindre unett bygd enn meg til selve monteringa. Hans-Olaf, som er elektriker og elektroingeniør stilte velvillig opp. Det var flotte greier, og i løpet av få timer hadde vi fått dytta i gang skiten igjen. Noe bannskap og generell baktalelse av dårlige romløsninger gikk med underveis, men det ser ut til at alt nå er i skjønneste orden. Hurra for det.

Her er meteorradarbua med alle seks antenner. Det er vel 4 mottakere (Rx) og 2 sendere (Tx) om jeg ikke husker helt feil.
Her er meteorradarbua med alle seks antenner. Det er vel 4 mottakere (Rx) og 2 sendere (Tx) om jeg ikke husker helt feil.
Hans-Olaf er en hjelpsom mann - og heldigvis noe nettere i fasongen enn yours truly.
Hans-Olaf er en hjelpsom mann – og heldigvis noe nettere i fasongen enn yours truly.

Ny optikk var på plass, som nevnt. Vidvinkelen ble testa som portrettobjektiv, og resultatet var svært så vellykka!

Test av vidvinkel. Success!
Test av vidvinkel. Success!

Her om dagen gikk Gærningen og jeg en liten tur til Mjogsjøhytta. Akkurat begrepet «hytte» er vel her noe løst, det ligger litt planker og en gammel ovn i snøen. Dog er dette en del av kjentmannsmerket, og vi tenkte det sikkert var en fin liten tur. Det viste seg å stemme, og etter å ha tilbakelagt rundt 16,5 km til fots på den harde snøen, var vi hjemme igjen. Fin tur var det. Neste gang tar jeg med hytteovnsbok for å legge ut der. Det burde finnes.

Undertegnede og Mikael (aka Gærningen) på vei til Mjogsjø!
Undertegnede og Mikael (aka Gærningen) på vei til Mjogsjø!
Her har jeg erobret ovnen på Mjogsjø.
Her har jeg erobret ovnen på Mjogsjø.

Jeg har tidligere hatt en bryggedag her oppe, og det var på tide med en ny. Dette tror jeg ikke at jeg har blogga noe om tidligere. Det er ikke tillatt å fremstille drikke med alkoholgehalt overstigende 2,5%, så det har begrensa noe. Lovlydig som man tross alt er, justerer man oppskrifter deretter. Bryggeriet har fått navnet «Nebelfürst Brauerei» og slagordet «Macht und Nebel». Tåkefyrsten Lerner er en av de mer kuriøse personligheter i Bjørnøyas historie, så navnet kom omtrent av seg selv. Den første produksjonen ble en Tobiesen Arctic Pale Ale. Det viser seg at den er i slekt med IPAen, men det får gå. Den inneholder både akasiehonning og annet snacks. Ikke drikkeklar riktig ennå, men info kommer nok.

Dette er en Tobiesen Arctic Pale Ale. Drikkeklar i april. Muligens tidligere, om vi blir for tørste.
Dette er en Tobiesen Arctic Pale Ale. Drikkeklar i april. Muligens tidligere, om vi blir for tørste.

Bryggedag to var her om dagen, og denne gangen var det påskeølet som skulle stelles til. I skrivende stund står det og gjærer på lugar to, og jeg håper virkelig at det blir som tiltenkt. En Wit er for meg det perfekte øl til å feire sol, så også påske. Etter navneforslag fra flere hold, landa jeg på (det tilsynelatende cheesy) navnet Catalina Wit. Det er selvsagt veldig morsomt (takk, Karinella!), men det er faktisk ikke BARE et ordspill for å gjøre Jørgen Hegstad irritert. I slutten av måneden er det 60 år siden et postfly styrta her på Bjørnøya – 8 omkom og én overlevde. Flyet var av typen Catalina (jeg har vel forresten skrevet om dette før), og derav navnet.  Historiene som har blitt nedtegnet fra denne hendelsen er gripende, og vi har et minnesmerke fra ulykken nedenfor stasjonen.

Der brygges. Meskekaret ble bygd av sommerbesetninga 2012!
Der brygges. Meskekaret ble bygd av sommerbesetninga 2012!
Appelsinskall, koriander, humle og klarningsmiddel. Det blir en Wit!
Appelsinskall, koriander, humle og klarningsmiddel. Det blir en Wit!

Jeg har også tatt med nyoptikken rundt omkring for å avfotografere litt ting og/eller tang i nærområdet. Her er noen bilder:

På torsdag var det sol fra tilnærma skyfri himmel. Det var ganske fint.
På torsdag var det sol fra tilnærma skyfri himmel. Det var ganske fint.
Fornøyd med vindvinkel. Ja, omgivelsene også, for den del.
Fornøyd med vindvinkel. Ja, omgivelsene også, for den del.
En gammel sliter hviler ved havna.
En gammel sliter hviler ved havna.
Enkelte jeg kjenner i Trondheim, ville nok testa sykkelstien forlengst. Itte je.
Enkelte jeg kjenner i Trondheim, ville nok testa sykkelstien forlengst. Itte je.
Dette er Terminal 17. Den skal bli helt fantastisk. Cirka.
Dette er Terminal 17. Den skal bli helt fantastisk. Cirka.
Vått og kaldt på kaia har det vært. Fint også.
Vått og kaldt på kaia har det vært. Fint også.

Dersom det blir vær til det, skal den alltid fotogene Rune og undertegnede danse som fjærlette gaseller bortover prærien retning sør-vest i løpet av dagen. Målet er Russehamna. Vi får se om vi orker når Rune er ferdig med 2400-timersservicen på generator 2, “Lotta”!

Lotta er en Scania DI 12 62M som leverer 199kW. Det er Madicken også, og det er hun som tar seg av dette mens Rune nevler på Lotta.
Lotta er en Scania DI 12 62M som leverer 199kW. Det er Madicken også, og det er hun som tar seg av dette mens Rune nevler på Lotta.

Denne gangen GARANTERER jeg at det ikke skal gå like lang tid til neste post – det blir en til allerede før måneden er omme!

Natta!
Natta!

 

Første solotur: Teltvika

Som man av forrige innlegg kunne la seg informere om, syntes jeg Teltvika var et fint sted. Det var derfor ikke aldeles unaturlig at første solotur med overnatting på ei hytte gikk dit. Når man i tillegg hensyntar det faktum av at jeg ikke hadde gått på ski siden påska i fjor, gjorde det heller ikke veldig mye at det er knappe 9 kilometer å gå.

Dette er altså målet! Bildet ble riktignok tatt sist lørdag og ikke på denne turen.
Dette er altså målet! Bildet ble riktignok tatt sist lørdag og ikke på denne turen.

Onsdag femte mars er altså avreisedatoen. Man har god tid. Været slo ikke til i den grad man hadde håpa på, men det la i svært liten grad noen demper på noe som helst, egentlig. Annet enn lysforholdene. Sekk ble pakka etter alle kunstens regler, og etter lunsj var det på tide å skli avgårde over de deilige hvite vidder. Med på turen ble også Laban og Karinella – hun ville gå en liten tur til Nordhamna, og godt selskap er alltid velkomment. Vi gikk i samla tropp til Steinhytta, før våre veier skiltes.

Karinella, Steinhytta og Laban.
Karinella, Steinhytta og Laban.
Steinhytta sett fra sør (-ish).
Steinhytta sett fra sør (-ish).

Steinhytta tror jeg ble bygd på 70-tallet av en som var her som representant for Sysselmannens kontor. Sannsynligvis for å ha noe å gjøre før han klikka. Dette må jeg komme tilbake til – er litt usikker på hvor jeg har denne informasjonen fra. Uansett – den ligger ikke langt unna stasjonen, og har aldri vært ment som noe overnattingssted. Det skal dog sies at det finnes nok av stein til å bygge hytter her, så kanskje en senere sommerbesetning ønsker å ta opp tråden?

Jeg trente forresten også for første gang på å ha med meg veske med speilrefleks i på skitur. Neste gang skal jeg øke vekta og også ta med minst ett av batteriene til det.

Uansett – jeg og Laban trådte relativt ufortrødent videre. Nesten delmål var Catalinavraket – restene etter postflyet som styrta her på øya 28. mars 1954, altså for snart 60 år sida. Mer om dette seinere. GPSen ledet meg i riktig retning, dog måtte det noe leting til på stedet før man fant restene. Delvis begravde i snø var de ikke så lett å skille fra steinene man er i stand til å skue ellers …

Deler av en Catalina
Deler av en Catalina
Laban syntes også at den ene motoren fra Catalinaen var spennende.
Laban syntes også at den ene motoren fra Catalinaen var spennende.

Disse restene er minner om en dramatisk historie og en heroisk redningsaksjon. Av de ni som var ombord, omkom åtte. Jeg kommer som sagt tilbake til dette – under folkeopplysningsfanen!

Av en eller annen grunn føltes det litt tungt å gå denne dagen. Om det var latskap, føret, dårlig form eller mangelen på spesifikk skitrening, skal ikke sies, men jeg følte meg hverken som en Otto Sverdrup eller en Randulf Valle underveis. Heldigvis heller ikke som en Tommy Steine i kjendis-71° nord. Det var muligens først og fremst iveren etter å komme fram som gjorde seg gjeldende. Omsider ser man endringer i landskapet som tyder på at man nærmer seg.

Kapp Dunér. Det vestligste punktet på Bjørnøya.
Kapp Dunér. Det vestligste punktet på Bjørnøya.
Grytvika. Også tatt første mars.
Grytvika. Fotografi fra første mars og ikke denne turen.

Godt å være framme. Man satte pris på å kunne nyte kold drikke ved ankomst.

Etter å ha fjernet skodder, tent parafinlamper, fyrt opp og testa røykvarsler, var det på tide for å innta en eller annen form for føde. I de fleste tilfeller må snø på magisk vis omgjøres til vann – noe man med lvl8 i HelifuelFireMaking fikser relativt lett.

Det smeltes noe snø.
Det smeltes noe snø.

Etter gjentatte forsøk på å kontakte Moderskibet uten hell, gikk man ut for å forsøke det samme. Det gikk ganske greit, og i min fullstendige mangel på respekt for Dyktige Fagfolk, mistenkte jeg at Rune hadde gjort et noe slett loddearbeid da han lagde overgang til VHF-antenna. Fornøyd med god grunn for mobbing av skipskameraten, tenkte man ikke videre på det.

Etter en kopp kaffe og litt kontemplering, var det på tide å dra fram gourmetkokken (neida, dette er ikke en slang for noen kroppsdeler) i seg og stelle til den klassiske hyttematen – indrefilet av reinsdyr. Jeg hadde tatt med rikelig, slik at det også skulle holde til frokost neste dag. Et assortert utvalg av de grønnsaker vi hadde mest igjen av var også medbragt (det er en drøy måned siden forrige forsyning), sammen med smør og fløte (såklart). Resultatet ble upåklagelig!

Et særs romantisk og velanrettet gourmetmåltid.
Et særs romantisk og velanrettet gourmetmåltid.

Til maten nøt man en rødvin av fremmedlandsk opprinnelse, før man etter måltidet fortsatte fokus på smakfull drikke. Nok en kopp pulverkaffe, en frekkas av en nordbritisk brunsprit og en boks med pilsner fra verdens (påstått) nordligste (kommersielle) bryggeri. Laban fikk også nyte godt av maten, dog virka det ikke som om han satte pris på den i samme grad som yours truly.

Natta fortona seg som et lite helvete – bokstavelig talt. I frykt for at det skulle bli bikkjekaldt til morran, fyra jeg som en overstadig matros. Resultatet ble ei latterlig overoppvarma hytte noe som igjen gjorde det helt umulig å sove. Vinduet stod på vid vegg, men det hjalp ikke. Siden Laban lå i gangen og ikke har lov til å komme inn i hytta, var det heller ikke et alternativ å sette opp døra dit. Et desperat forsøk på å gjøre varmen velkommen, materialiserte seg ved at jeg gikk ut i bare bokseren for å bli kald. Det hjalp fint lite, og enden på visa ble ei særdeles kort  natt hva søvn angikk.

Etter 2,5 timer søvn, var det nok. Radiolytting og kaffedrikking fikk litt tid til å gå, så var det mekking av frokost. En frokost som viste seg å bli bemerkelsesverdig lik middagen fra kvelden før. Med unntak av det drikkelige tilbehøret. Skriving i hyttebok, oppvask og generelt oppfliing ble gjennomført, og man gjorde seg klar til at skli hjemover. Værforholdene hadde endra seg til plussgrader, frisk bris, tåkedis og pissregn. På runden rundt hytta for å sette for skoddene, oppdaga jeg at jeg muligens hadde dømt gamle ørn og bardun Rune litt for fort og hardt foregående kveld:

Ikke rart man slet med både Rx og Tx på VHFen ...
Ikke rart man slet med både Rx og Tx på VHFen …

Antenna vil bli reparert ved neste anledning; motet var ikke tilstede i det man skulle til å gå. Etter fem minutter hadde jeg noe redusert sikt:

Flott sikt på returen
Flott sikt på returen.

Peila inn Sørpunktet på GPSen og danset som en gasell over den hvite vidde, så hurtig at tåka letta og jeg faktisk kunne se noe. Laban har ennå ikke helt skjønt greia med ski og staver, og gjorde sitt beste for å skade seg på begge deler. Heldigvis gikk det bra. Da jeg så stasjonsmastene i det fjerne, ble det feira med å nok en gang ta et selvportrett.

Man er alltids i stand til å avfotografere seg selv.
Man er alltids i stand til å avfotografere seg selv.

Litt våt, men svært glad for at man nådde innspurten av fôringa (stuerten var vennlig og venta med å rydde bort da han observerte meg på tunet), var man tilbake på stasjonen mens det ennå var formiddag.

Godt fornøyd med turen, selv om det ikke ble tatt særlig med bilder denne gangen. Det betyr jo at man må tilbake ved et par-tre anledninger.

Det gleder man seg til!

Fotografispesial: Fem hytter på ditto antall timer

På en feiende flott første mars var det på tide med en omfattende forsyningsrunde til hyttene – slik at de er klare for storinnrykk framover. Det har ikke vært desperate mengder med hytteturer til nå, men lys, vær og føre framover kommer nok til å endre på dette. Flere er allerede godt i gang, og Kirsti ble den første til å dra i land kjentmannsmerket av denne besetninga – gratulerer! Mer om hva kjentmannsmerket er kommer sikkert en annen gang.

Helt greit vær for en første mars-tur.
Helt greit vær for en første mars-tur. Litt til høyre for midten kan vi skimte stasjonssjef Erik på tur med Aki og Eerkki!
Vi burde være i nærheta av Catalinavraket nå?
Vi burde være i nærheta av Catalinavraket nå? Kari, Rune og Mikael har trua!

Vi lasta opp sledene med ved, propan, brannslokkere, røykvarslere, proviant, fyrstikker, lys, servietter, papptallerkener, parafin, lampeolje, speil (!) og diverse annet, så tok vi turen rundt omkring. Først ute var Teltvika

Teltvika med Kapp Dunér i bakgrunnen!
Teltvika med Kapp Dunér i bakgrunnen!
Rune har, i likhet med Laban, en forkjærlighet for å gå på tak.
Rune har, i likhet med Laban, en forkjærlighet for å gå på tak.
Grytvika. Ikke så verst her.
Grytvika. Ikke så verst her.

Etter noen runder med lemping, bytte av pulverapparater, sjekk av vedmengde, måltaking av pipe (det skal selvsagt bli ny pipe her også etter hvert – følg med! (For dere som ikke skjønner hva jeg snakker om, se her)) – gikk ferden videre til Røyvass.

Bjørnestua, også kjent som Røyvasshytta.
Bjørnestua, også kjent som Røyvasshytta.
Velkommen skal man være.
Velkommen skal man være.
Kari mister litt av hodet mens hun legger ut fyrstikker.
Kari mister litt av hodet mens hun legger ut fyrstikker.

Mikael klødde litt etter å bli igjen her, siden hytta ligger ved Røyevatnet, og Mikael er en mann som setter pris på de røyer han kan fange! Dog dømte han tu det, med bakgrunn i at han 1) ikke hadde med ski og 2) har et par SOLIDE gnagsår på begge hælene etter forrige skitur. Han ble derfor med videre til Skutilen.

Det er flere fjell enn Misery her. Dette er Antarctica og Alfredfjellet.
Det er flere fjell enn Misery her. Dette er Antarctica og Alfredfjellet.
Skutilen, fjellhytta. Hit går årets påsketur, helt sikkert. Den mest hyttete av hyttene!
Skutilen, fjellhytta. Hit går årets påsketur, helt sikkert. Den mest hyttete av hyttene!
Karinella ønska seg et lag til med ull.
Karinella ønska seg et lag til med ull.
Mens Mikael og Rune tørker snørr.
Mens Mikael og Rune tørker snørr.

For egen del var dette en hyggelig overraskelse – ei fjellhytte på Bjørnøya! Riktig så hyggelig plass – til og med et adskilt soverom med plass til fire! Ikke verst. Siden jeg kommer til å savne Nordli og Arnbygget i påska, blir dette et helt okei substitutt. Vi dvelte dog ikke veldig lenge her heller, før vi satte skuterskia i retning Russehamna.

Her stakes kursen videre mot Russehamna
Her stakes kursen videre mot Russehamna

Den meget omtalte. Jeg hadde hørt svært mye om denne. Beliggenhet, etc. Storesøster Lena har denne som sin klare favoritt. Det skal sies at man hadde noen forventninger til hva man skulle få se.

Russehamna har en helt ok beliggenhet.
Russehamna har en helt ok beliggenhet.
Russehamna. Til venstre for bildet ligger Steinkjerholmane.
Russehamna. Til venstre for bildet ligger Steinkjerholmane.
"Sjarmerende hytte med spektakulær utsikt"
“Sjarmerende hytte med spektakulær utsikt”
Adkomst uten brodder viser seg å være vanskelig.
Adkomst uten brodder viser seg å være vanskelig.
Fint sted! Oppafor kokkeboligen ser dere Steinkjerholmane!
Fint sted! Oppafor kokkeboligen ser dere Steinkjerholmane!

Her hoppa Karinella av bussen, planlagt. Hun hadde pakka med seg litt mat, klær, et par ski og staver, gønner og sånt, og så fram til ei overnatting eller to lengst mulig unna stasjonen. Selv hadde jeg blitt med på denne turen direkte fra formiddagsvakt og hadde knota det til sånn at jeg også skulle på natt, så for min del var det aldri et alternativ. Selv om det skal sies at det frista en anelse. Det er ikke vanskelig å fastslå at beliggenheten til denne hytta er den mest spektakulære av samtlige.

Etter en kopp kaffe og litt kjeks, var det på tide å takke farvel til vakre Russehamna og vertinne Karinella. Vi hadde jo fortsatt et par hytter igjen, og disse var et stykke unna. Nå skal det sies at det selvsagt er relativt, all den tid øya er ca to mil lang. Dog skulle vi passere endel steinete områder, og det er aldri godt å vite på forhånd hvor man kan kjøre.
Vi hadde transportert ut det meste til Kapp Levin tidligere. Det var bare noen småtterier igjen. I tillegg hadde vi lagt ut ved som vi skulle ta med til Tunheim der – siden Tunheim er rett borti høgget likelell. Så da kjørte vi til Kapp Levin igjen. Mitt tredje besøk der var snart et faktum.

Sånn ser altså hytta på Kapp Levin faktisk ut. Legg merke til pipehatten!
Sånn ser altså hytta på Kapp Levin faktisk ut. Legg merke til at pipehatten er på plass! Hva Rune driver med av ganglag er sannelig ikke godt å si.
Akseptabel utsikt fra Kapp Levin, ut Schivebukta.
Akseptabel utsikt fra Kapp Levin, ut Schivebukta. Her kan man gå helt ned til havet uten særlig stor fare for å brekke ryggen.

Nå var klokka middag, og etter ei fem sekunder lang rådslagning kom vil til at vi (igjen) droppa Tunheim. Laber belysning og slitne karer ville hjem til middag. Tunheim får bli neste gang. Vi har selvsagt endel mer servicearbeid å utføre på et par av hyttene, så det blir alltids muligheter for transport av ting og tang. Pulverapparatene må være bytta innen 17. mars, så sannsynligheta er relativt stor for at ting vil skje før den tid.

I morra har jeg tenkt å ta min første helt-alene-tur. Har bortimot bestemt meg for at det blir til Teltvika. Med tanke på hvor lite snakk det har vært om den i mine kretser, så ble jeg svært overraska over spektakulariteten ved beliggenheta der også. Jeg gleder meg til det.

Nå er det natta straks. I morra tidlig skal jeg sette opp en meteorradar (det er det ikke mange av dere som har gjort før meg, det vedder jeg på!) før jeg setter kursen sørvestover.

Hurra for denne fantastiske øya!

Sola, månen, hyttetur og div

Jeg forsømmer denne bloggen. Jeg skal vedgå at jeg igjen har falt for en fristelse. Denne gangen bestod den av å heller bare publisere noen bilder på Facebook. Da slipper jeg å forfatte noe når jeg egentlig ikke gidder. Jeg gidder egentlig ikke nå heller, men jeg føler det intense presset fra omverdenen, og bøyer meg for det. De som kjenner meg vet at jeg er en mann av relativt mange ord, så denne posten kommer til å bære preg av det.

Siden forrige innlegg har jeg sett både sola, fullmånen, mannskapet på Bravo 20 (mange ganger), diverse fra KV Nordkapp, ymse NRK-mennesker og vært på en aldeles strålende beliggende og veldig trivelig hytte. Det har også vært Solfest.
Opptatt av kronologi som jeg tross alt er, begynner jeg med begynnelsen.

I teorien er sola “tilbake” her på øya rundt fjerde februar. Man har opplevd å ane den fra stasjonsområdet rundt den sjette. Uten at jeg følte noen fare for at så skulle skje, tok jeg med fotografiapparatet og de to gammelhundene på en liten tur langs brinken. Sånn nord-østover, i håp om brukbart lys og fine motiver. Dette fant jeg jo også for så vidt.

Eerkki og Aki liker seg i nærområdet
Eerkki og Aki liker seg i nærområdet
Fugler
Fugler

Etter et lite kvarter, fant de to gammelpeisene ut at nok fikk være nok. Mulig det ble litt for mye fotografering og for lite framdrift på turen (selv om jeg tviler på at det utgjorde en viktig forskjell for de to), men de la på vei tilbake til stasjonen i fullt firsprang. Gode turkompiser der, altså. Siden jeg er utålmodig og dessuten ble frossen, så ble ikke turen så voldsomt lang. Kapp Posadowski fikk klare seg. Tok heller noen bilder av stasjonsområdet i dempet dagsbelysning. Sola kunne jeg selvsagt bare ane bak skyer og horisont, men hyggelig å vite at den er der et sted.

Dette er onanibua. Opprinnelsen for navnet er ukjent.
Dette er onanibua. Opprinnelsen for navnet er ukjent. Den tjenestegjorde tidligere som hus for magnetometeret fra Nordlysobservatoriet. Jordmagnetisme n’shit.
Dette er stasjonen og sånt.
Dette er stasjonen og sånt. Meteorradar, Magnetometer, Tankbygg, Onanibu, Reserven, Gammelradioen, Nygarasjen, Visada-antenne, Vanntårn, Stasjonen, Sondegarasjen og Servicebygget.

Vi hadde planlagt å ha slokkeøvelse den tolvte. KV Nordkapp var i nabolaget og hadde (helt uavhengig av våre planer) kommet fram til at de gjerne ville ha en redningsøvelse her. Med helikopter og full pakke. Det ble altså til at det brant på Reserven. Kirsti hadde dilla med sikringsskapet og gått på en smell. Kari var oppe og ble noget affektert av røykutviklinga. Jeg og stuerten var bokstavlig talt uttafor. I lettere sjokk og ute av stand til å slokke. Etter hvert landa Brave 20  med personell fra KV Nordkapp, og de tok raskt over situasjonen. Siden jeg var så utrolig opptatt av å være dysfunksjonell, kunne jeg nesten ikke ha med kamera, så det eneste bildet jeg har å publisere fra den dagen, er dette:

Brave 20 - Lynxen fra KV Nordkapp (og KV Svalbard)
Brave 20 – Lynxen fra KV Nordkapp

Pr kalender var det klart for fullmåne på selveste valentinsdagen. Denne aftenen ble tilbragt i badestamp i godt selskap og med dertilhørende god drikke. Klarte dog å løsrive meg for å prøve meg på noen bilder i det månen gløtta fram mellom skyene. Resultatet ble så där.

Dette er fullmånen.
Dette er fullmånen.

Så opprinner femtende. Dagen hvor hyttetur med overnatting omsider skal bli ei opplevd virkelighet for undertegnedes del. Det er STRÅLENDE vær, og man ivrer etter å komme seg i vei. Jeg og driftsleder Rune har snakka om dette ei stund. Omsider klaffer fri, værforhold og dagsform (…), og vi ivrer etter å komme av gårde. Planlagt destinasjon er hytta Sagatun som ligger på Kapp Levin (dette må dog sies å være noe upresist, all den tid hytta ligger nærmere Rifleodden enn Kapp Levin), ved nordenden av Misery. Vi hadde dessuten besøk av NRK Troms (som fortsatt driver og lager en dokumentar om Bjørnøya Meteo), og Karine og Erling ville gjerne være med. Imøtekommende og altruistiske som vi tross alt er, måtte vi nesten si at det var helt i orden. Imidlertid melder Lynxen nok en gang sin adkomst, og det betyr at Rune er ønsket på post. Det er tross alt han som har peil på Helifuelanlegget og kan rutinene ved landing. Dette medfører at avreise blir noe forsinket. Til slutt kommer vi oss uansett avgårde og vandrer ut i dette:

Nok en gang: Misery
Nok en gang: Misery
Et utvalg av turmark og himmel i retning sør.
Et utvalg av turmark og himmel i retning sør.

Vi legger ut med Aki og Eerkki og tasser avgårde. Før vi har tilbakelagt halvannen kilometer, har de to herrer nok en gang returnert til stasjonen. Eerkki først. Aki virka mer interessert i å være med på turen, men han drar aldri noe sted uten Eerkki, så han returnerte bare minuttet etter eldstemann. Så mye for turkompiser!
Dog (hø hø) hadde vi ei hyggelig opplevelse på hundefronten:
Da vi kom til Kalven (et lite vann øst for Laksvatnet) ble vi tatt igjen av en ekstremt oppspilt og glad Laban – som mer enn gjerne ble med på tur. Det snedige oppi det hele var at han egentlig var på tur med Tomas – som var på vei hjem fra hytta i Russehamna, sør for Misery. Laban liker å løpe litt rundt, men er som regel flink til å komme og sjekke at alt er vel med resten av turfølget. Om han skjønte at det snart var på tide for den grimme kjetting ved stasjonen, skal være usagt, men han bestemte seg uansett for å helle være med oss. Godhjertede som vi er, varsla vi Tomas – som på det daværende tidspunkt hadde ropt i ti minutter – om hva som hadde skjedd, og lot den entusiastiske unge mannen være med østover.

Turfølget på Kalven
Turfølget på Kalven
Rune og Karine ved godt mot!
Rune og Karine ved godt mot!

Turen ble litt oppstykka av at fotograf Erling uten stans lot seg bergta av lysforhold og utsikt, men ikke mer enn at man tolererte det. Særlig etter at Rune hinta om at det kanskje var greit å komme seg fram til hytta før natta kom …

Fotograf Erling er alltid på jobb.
Fotograf Erling er alltid på jobb.

Solopp- og nedgang er temmelig raske saker her, og det ble fort skumt. Jeg kjente en oppriktig glede ved å være så nær Misery for første gang, og se fjellene på nært hold. Vi hadde prata om å ta en måneskinnstur opp, men innså tidlig at det neppe kom til å bli noe av. Jeg synes uansett at Misery er et fantastisk skue, og jeg gleder meg virkelig til å få trampa litt der oppe. Med Urd som det store målet, selvsagt.

Det blir mye Misery. Her er sånn ca Jutulsetet.
Det blir mye Misery. Her er sånn ca Jutulsetet.

Etter rundt tre timer, var vi omsider over den siste kneika, og Måketjørna, havet og selveste Sagatun åpenbarte seg for oss. Mottakelsa vi fikk var intet mindre enn fantastisk!

Dette er velkomsten. Helt greit.
Dette er velkomsten. Helt greit.
Ingen bilder jeg tok kan rettferdiggjøre opplevelsen av havet og månen.
Ingen bilder jeg tok kan rettferdiggjøre opplevelsen av havet og månen.

Jeg lot meg så til de grader bergta av beliggenhet og omgivelser. Jeg og Rune ønska hverandre velkomne ved å drikke en bedre single malt fra Elvislerka som selvsagt var med (ETTER at vi hadde tatt den obligatoriske isbjørnrunden rundt hytta, såklart). Selve hytta er relativt lita og veldig koselig. I utgangspunktet overnattingsplass til to-tre personer. Vi var fire og klarte å klemme oss sammen. Hytta har vært lite besøkt det siste halvåret, så det var temmelig rått. Det ble fyra opp og lufta til den store gullmedalje, og snart var det rett så behagelig. Det ble en boks øl pr hode i ankomstglede. Det er fint å komme seg bort fra stasjonen innimellom.
Jeg ble helt nødt til å gå en tur ned til fjæra for å se gammelsjøen drønne mot steiner, månen speile seg og horisonten strekke seg ut i evigheten. Det var utrolig sterkt, og jeg er glad for at jeg valgte å la kameraet ligge i hytta og dogge framfor å ta det med. Ingen bilder kunne ha vært i nærheten av å vise hvor sterk opplevelsen var, og det var fint å bare oppleve. Man sier “Havet, livet, døden og kjærligheten”. Jeg mener at man kunne ha oppsummert dette i bare “Havet”.

Før melankolien og føleriet får ta overhånd – det ble etterhvert sørga for en bedre middag. Tradisjon tro hadde vi med rikelig (!) med rein ytrefilet. Smør, sopp, løk,røsti og creme fraiche utgjorde i tillegg til nevnte kjøttremser middagen for aftenen. Noen glass med rødvin og litt Gammel Dansk. Det var veldig hyggelig å høre Karinella melde været klokka fem over elleve, og roen senka seg virkelig. En fornøyd og trøtt gjeng organiserte overnatting for fire. Heldig som jeg var, slapp jeg å ligge på madrass på gulvet, men fikk den litt for korte sofaen i stedet.

Hytta Kapp Levin (“Sagatun”) havna på sin nåværende lokasjon i 1987, og var opprinnelig det gamle vinsjhuset til gammelstasjonen (man vinsja opp forsyninger og utstyr fra kaia). Det ble i tillegg bygd et vindfang av drivtømmer. Dette er nå uthuset. Sommeren 1995 ble den nåværende hytta frakta ut til lokasjonen med helikopter. Servicebygget og Isbjørngangen på stasjonen stod ferdig sommeren 94, og den nåværende hytta var opprinnelig ei arbeidsbrakke som ble brukt under oppføringen av dette. Etter endt arbeid, ble brakka overtatt av velferden.

Drit tidlig neste morgen måtte Karine og Erling dra. De skulle reise hjem med KV Nordkapp, og de måtte også sørge for å filme nakenbaderne som skulle komme i land. Det er jo (som tidligere nevnt, vil jeg tro) en tradisjon at Kystvakta kommer i  land og nakenbader ved anledning. Denne gangen var det drøyt femten stykker som ikke hadde vært her før, og det betyr både bading og omvisning. Dette skulle filmes, og kvart på åtte var de to gjestene våre på vei hjemover. De resterende av oss slumra videre og var late. Vi hadde egentlig tenkt å returnere via Tunheim for å ta litt bilder i dagslys, men forholdene lå ikke i særlig grad til rette for det. Vi satt heller og spekulerte litt på hvordan vi skal oppgradere hytta, og vi kommer nok til å dra tilbake ved første og beste anledning for å fikse pipa og tørkesystem. Pipa går rett ut veggen i stedet for gjennom taket, og dette medfører blant annet at omtrent all røyken kommer inn når pipa har blitt utsatt for varme og deretter helt nedkjølt. Vi fikk ikke fyra opp i det hele tatt denne dagen.
Vi trøkte i oss det som var av bacon og brød i løpet av dagen, og la så omsider ut på vandring retning hjemover. Samme rute som dagen før – bare i motsatt retning.

Dette er Sagatun, (noe upresist) kjent som Kapp Levin. Fantastisk beliggenhet.
Dette er Sagatun, (noe upresist) kjent som Kapp Levin. Fantastisk beliggenhet.
Vi forlater Sagatun. Den relativt udrikkelige Måketjørna i forgrunnen. Det skal sies at vi på mine bilder først og fremst ser uthuset.
Vi forlater Sagatun. Den relativt udrikkelige Måketjørna i forgrunnen. Det skal sies at vi på mine bilder først og fremst ser uthuset.

På heimveg ble vi stadig mer fornøyde med vårt valg om å ikke ta turen om Tunheim. Det var skyet og tåkedis, og uansett ikke de beste lysforhold. Dessuten hadde vi tatt oss såpass god tid at vi heller prioriterte å komme hjem til middag … I følge GPSen ble turen 10,24km og denne ble tilbakelagt på – inklusive fotostopp og drikkepauser – to timer og tjue minutter. Veldig fine gåforhold der, altså.

Laban er en veldig god turkompis og fin gutt.
Laban er en veldig god turkompis og fin gutt.
Rune er en også veldig god turkompis og fin gutt.
Rune er en også veldig god turkompis og fin gutt.

Vel hjemme igjen, var jeg kjapt inn i dusjen og fikk bytta. Klarte å gå meg passe svett og var utrolig nok litt sliten også. Medbragt søppel fordelt i sine respektive beholdere og resten av kvelden forløp i fred og ro.

I dag morges var det tilbake på vakt, og en tur innom et av lagerromma (som jeg definitivt vurderer å benytte som Bryggeri) lot meg finne dette:

En bunke av disse gir meg noe å snakke om i mange år framover!
En bunke av disse gir meg noe å snakke om i mange år framover!

Minner forresten om at Jahn og Anita i dag skulle ha feiret Perlebryllupsdag. Uheldigvis lærte de seg hva “Adjø” betyr, så de slipper det. Jeg, derimot, skal feire for dem på upassende vis.

Nå snør det som bare F, og man gleder seg over det! Endelig! I tillegg er det meldt knallvær på neste fridag, så da blir det snakkes og greittdetduheeeei!

Badetemp og nordlys – en mellompost

Siden jeg egentlig ikke har noe å melde, men tenkte å forsøksvis opprettholde et visst tempo på postinga her, så må jeg skrible sammen noen greier. Derfor kan jeg begynne med en oppfølger fra et av punktene i forrige post.

Apparaturet vi benytter for måling av badetemp. Ikke veldig fænsi.
Apparaturet vi benytter for måling av badetemp. Ikke veldig fænsi.

Måleren for badetemperatur har fått seg et CR2032-batteri! I går, på kveldsvakta, oppdaga jeg plutselig at det lå en strømførende post i fellespostkassa vår. Altså – det er for så vidt ganske mange strømførende poster der, men denne hadde “Attn. Bjarne” som en del av emnefeltet sitt. Sendt (og mottatt) sist søndag, og aldri varsla om til meg. Tidligere besetningsmedlem Vidar Teigen  (som tjenestegjorde som sondeleder her oppe i sommer) kunne hyggelig nok informere om at han er en ivrig leser av både denne bloggen og den offisielle bloggen vår. Hyggelig som han er,  tipsa om at han hadde bytta et sånt batteri på en gammel PC her. Jeg hadde rett og slett ikke tenkt på at det sitter sånne på enkelte hovedkort. Ganske flaut, egentlig, men takknemlig er jeg for tipset! Batteriet fungerte som undertøyskatalogen på en nykonfirmant, og jeg fikk i dag æren og gleden av å foreta den første badetemperaturmålinga på ei god stund. Det har blitt varmere i vannet (noe vi også har skjønt ut fra iskartet), og i dag var det -0,2 grader celsius. Fortsatt friskt nok for enkelte av oss, men hele 1,2 grader varmere enn første målinga jeg gjorde her oppe etter ankomst.
Tusen takk til Vidar for tipset!

Det kommer nye måleinstrumenter med forsyningsbåten som kanskje muligens anløper i løpet av de neste 4-9 dagene, og også nye batterier. Da kan vi måle badetemp til vi blir blå!

Ellers var det nordlys i går. Og usedvanlig stjerneklart. Var ute i 10 minutter med kamera og stativ. Det jeg først og fremst fikk ut av det var det presserende behovet for et vidvinkelobjektiv. Samt litt mer fotoskills. Begge deler blir bestilt i nærmeste framtid! Forøvrig er det ikke gjort en skit med bildene, annet enn at det ene vel er noe beskjært. Jeg har fortsatt ikke lært meg å bruke sånne fiffige fotografiredigeringsapplikasjoner.

Det var ganske flott, altså.
Det var ganske flott, altså.

 

Rødt og grønt. Ei av mastene på stasjonen. En himmel full av stjerner.
Rødt og grønt. Ei av mastene på stasjonen. En himmel full av stjerner.

 

Det står litt ting i veien
Det står litt ting i veien

 

Til tider er det ganske fint ute. Stort sett.
Til tider er det ganske fint ute. Stort sett.